Selve livet- Ikke visste jeg at disse dager som kom og gikk…

By | 12. september 2011

 

 Når oppdager man at man er i selve livet? Man bør vel ha levd litt før man stopper og kjenner på alle disse dager som kommer og går. Selve livet.  Bare de som har levd lenge nok til å kjenne på de oppturer og nedturer som livet har, kan si at man har levd.

Ingen mennesker, ei heller i Norge kan leve uten at man møter glede, nytelse, sorg og sinne, kanskje hat og kjærlighet. Det er det som er så fascinerende med alle disse dager kalt livet. Man vet aldri hva morgendagen bringer. Heldigvis.

Jeg vil si at det er den selveste hverdagen, de det er flest av som er selve livet. Da du smører din mat før du går på jobb eller skole. Da du står der og venter i sludd og regn, på en buss som aldri kommer.

Ellers synes du at du ser busser over alt. Hele tiden. Når du ikke trenger den.

Du merker at du lever når din femåring ser deg inn i øynene og sier at han er glad i deg for første gang, og du ser vedkommende mener det.

Du lever selve livet da du er på «date» og det er fullklaff. Når du står på flyplassen i Thailand og finner ut at du har glemt igjen passet på hotellet, og flyet skal ta av om 40 minutter.

Det er de dager man kjenner kulden biter deg i ansiktet på fjellet, du er med kjæresten og «svigers» og holder på å fryse-hjel, men tør ikke å si noe fordi du er redd for at de skal synes du er en pingle.

- De unge tenker nok ikke så ofte at «NÅ lever jeg», de tar hver dag som en selvfølge. Ihvertfall de som ikke har bekymringer, og det har de færreste unge mennesker i Norge i dag. Til tross for at noen mobbes, andre sliter med å finne venner eller en kjæreste. Jevnt over tror jeg de fleste barn og unge voksne har det ok.

 

CopyrightVidarKolstad.jpg

- Hva er meningen med livet, og hvorfor er vi her? Jeg er bare en simpel blogger med alt for mange følelser inni meg som jeg prøver å få formidlet til deg som er så klok og smart at du leser alt dette. Det er også en viktig del av livet. Å lese, skrive,  føle på det som står skrevet, bruke fantasien og se for deg handlingen i ditt hode, dine bilder.

Man har ikke levd nok etter min mening, før man har kjent på en uforbeholden kjærlighet til et annet menneske.

Det være seg sine foreldre, en god og nær venn, en ektefelle eller sitt barn.

De aller fleste mennesker har en uforbeholden grenseløs og ubeskrivelig kjærlighet til sitt barn. En medfødt flamme som er der fra barnet kommer til verden, som aldri dør.

De dager man har opplever med sine barn som betyr så mye, føler man at man lever i disse dager vi kaller livet.

Og meningen med livet er etter min meningen det største av alt.

KJÆRLIGHETEN!

Vargas

Legg inn en kommentar