Døden rammer uvilkårlig og så endelig

By | 22. april 2012

 

Mange mennesker synes at døden er en veldig dårlig løsning på slutten av livet. Det er jeg veldig enig i. Det burde vært en annen slutt på det livet man kjenner til alle de man er glad i og har kjær. 

Når man er ung og har liten erfaring med å leve så er det lett å tro at man er udødelig. Det er de færreste av oss dessverre. Vi skal alle den samme veien, uansett tro, religion eller livssyn.

Du har helt sikkert et eller fler mennesker du er svært glad i, og som du gjør alt du kan for skal ha det best mulig så ofte som mulig. Barn, foreldre, beste foreldre og venner.

De har alle en stor betydning for de fleste. Dessverre så er en av livets skjebner at livet tar slutt for de man er glad i, og det er utelukkende vondt, smertefullt og sørgelig. Man tenker raskt på de minnene man har fra den døde, og er lei seg for at man aldri skal kunne møte det kjente smilet og det gode mennesket som minnene forteller om.

Noen håper og tror at de døde har møtt sin skaper i himmelen om man velger å være av den kristne tro.

Ingen kan forberede seg på dødsfall i nær familie, vennekrets eller blant kollegaer. Døden rammer oss alle. Ubønnhørlig, så endelig og så smertefullt.

– Det er også en naturlig del av livet at de eldre dør, vi savner de som går bort og slekt skal følge slekters gang. Det er langt verre når rekkefølgen blir endret og man mister sitt barn. Verre sorg i livet kan ingen foreldre tenke seg.

Døden er livets absolutte endestasjon, derfor bør også døden være en naturlig del av livet for de fleste. ikke gjemmes unna som om den ikke finnes.

 

- Fantastiske Eli Ryggs bok” Typisk Oldemor” er verdt å lese- Den gir meningen med døden på en behagelig måte. Den fleipes ikke bort, men det er en bok med glede og humor. Det er viktig å snakke om døden for alle, og kanskje spesielt for de som går gjennom livet og har en så sterk dødsangst at livet blir ødelagt.

Prøv å la døden være en del av livet. En følges venn som er en endestasjon, langt inn i framtiden. Ikke la tanken på å dø være grobunn for å la være å leve. Du har sannsynligvis bare et liv. Ta godt vare på det.

Livet er svært kort for oss mennesker. Ca 80 år i snitt for oss som er født eller bor i Norge. Noen lever kortere, noen lever betydelig lengre. Det er faktisk litt opp til deg selv.

Dødsårsaken til de som går bort er selvsagt av varierende årsak. Samtlige har en ting til felles. Hjertet stopper og døden inntreffer mindre enn et minutt etterpå.

Vi har alle våre gode grunner til å få et så langt og godt liv som mulig. Derfor er hver eneste dag like viktig som den første eller som den siste. Lev livet nå. Mens du er i live.

- Jeg har kjent en flott fyr i ca 5 år. Han var 83 år når vi ble kjent, han døde en uke før han ble 88 år gammel. Han var godt kjent i sitt nabolag som den friske eldre herremann som kjørte bil, uten briller, men med pipe- uansett hvor han skulle.

Det vil si at han tok ikke de største sjansene med bilkjøring utenfor bygdas lune stier.

- Han var frisk i 85 år, godt over gjennomsnittet, med sin nærmeste familie i nærmeste nabolag. Han hadde utvilsomt et godt liv. Med nærhet til sjøen, fiske og glade barn, barnebarn og oldebarn.

En fantastisk glad, omtenksom og klok mann som jeg satte umåtelig stor pris på, og som jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med.

På det siste, når helsen skrantet og smertene var mer til stede, var han helt klar i sin tale. “Jeg har hatt et godt og fantastisk liv- det er egentlig nok nå”.

- Uken etterpå var livet over. Døden kom nesten som forventet ut i fra egne utsagn. Jeg fikk den æren av å ta del av bårelaget og fikk sagt farvel på en verdig måte. Det er jeg mektig stolt av, og å få være med å hedre en skikkelig hedersmann.

Jeg er takknemlig og glad for å få lov til å ta del av livet til voksne, eldre og kloke mennesker som fortjener langt mer respekt og oppmerksomhet enn de får fra samfunnet av i dag.

Ingenting gir mer mening enn å høre på de eldres fortellinger hvordan livet var en ordentlig utfordring i tiden før under og etter 2. verdenskrig.

- Før det er for sent, bør du som er ung- spørre de eldre i din familie hvordan det egentlig var å vokse opp under krigen og i tiden rett etterpå da Norge endelig igjen stod fritt. 8. Mai  1945, kanskje den viktigste datoen i vår historie som vi markerer 17. mai.

Du vil trolig få høre historier du knapt vil tro på, enten du vil eller ikke. De hadde feks verken PC, mobil eller TV.

- Du kan leve som du selv vil med det livet du har, men gjør meg en tjeneste som du bør tenke godt over. Ikke krangle, gjøre vold på mennesker du egentlig er glad i. Sørg for å leve ditt liv på best mulig måte til glede for deg selv og de rundt deg.

I mens bør du leve livet etter beste evne. Husk også at du er elsket av langt flere enn du tror. Du er unik, viktig, verdifull og elsket av mange.

Jeg er ikke der
Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamanter som glitrer i snøen
Jeg er solskinnet på det modne korn
Jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
jeg er de funklende stjerner som skinner om natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke-

Livet er ikke det verste man har…

Vargas

Legg inn en kommentar