Da far døde, gamle ørn farvel

Det var en iskald høst dag sent i november. Jeg skulle på min første  date på tre år, en date som senere viser seg å være den smarteste jeg gjorde. Jeg traff klippen i livet. Min beste venn og forlovede.

Da jeg kom hjem fikk jeg en telefon fra min gråtende mor: “Det er din far, han har fått et illebefinnende og ligger bevisstløs på sykehuset.” En forferdelig og uvirkelig telefon å få, den verste man kan tenke seg.

Jeg bor ca 73 mil fra barndomsbyen min. Hva skulle jeg gjøre? Jeg fikk snakket med fastlegen og fikk velferspermisjon, jeg fikk snakket med arbeisgiver, det var bare å reise.

25308923403_c0dfef977e.jpg

Jeg kjørte tidlig om morningen, mot Oslo, det snødde og var et jævlig vær. 70 mil på dette føre med alt for dårlig vinterdekk. Rett nord for Gardermoen var det millimeter om å gjøre at jeg traff en annen bil, glattere veier har jeg aldri kjørt på! Jeg måtte snu! 2 timer bortkastet kjøring. 2 timer hjem igjen. Fikk kjøpt fire nye vinterdekk- og la i vei neste morgen og kom dødssliten til Moldesykehus kl 21.30  den 30. november 2007.

Synet som møtte meg i sykesengen vil jeg aldri glemme. Der lå min stolte far, som alltid var full av liv, alltid snakkesalig og alltid glad når jeg kom på besøk. Han så ut som han sov, men det var utstyret som skremte meg. Slange inn i munn for å få hjelp til å puste. Slange inn i armen for næring, og ikke minst det forferdelig værelse! Glemmer det aldri.

Leger og sykepleiere tok meg godt i mot, og jeg fikk låne en liten leilighet rett ved sykehuset hvor jeg kunne sove ut. Der bodde jeg i tre døgn. Men var stort sett på sykehuset. Døgnet rundt. Det var skummelt, trist og forferdelig ensomt. Men hva kunne ha skjedd. Min far var aldri syk! Jeg hadde få svar men mange spørsmål.

Legene prøvde å forklare. Min far hadde fått blodpropp i hjernestammen. Der ryggraden slutter og hodeskallen begynner. Det er meget alvorlig å få blodpropp i hjernestammen. Og siden det var gått så lang tid uten bedring så var legene allerede lite positive til videre utvikling allerede da jeg kom.

Dag to gikk uten noen endring. Jeg skulle så gjerne ha fått snakket med han. Bare en siste gang. Vi hadde noen felles interesser vi elsket å snakke om i time etter time. Om jeg bare kunne få en sånn samtale en gang til! Jeg prøvde å snakke, men fikk ikke respons. Og legene var usikre på om han kunne høre noe som helst, men det hjalp for min egen del å prate med han…

3. dag og det samme uten bedring eller endringer. Jeg forlot sykehuset ca kl 22 og hadde vurdert fram og tilbake hvor lenge jeg skulle bli… så kl 0130 ringer telefon, det var legen: “Du må komme det er endringer”. Jeg løp ned den korte stien til sykehuset, tok trappene i fire kliv.

Da var sykepleieren i ferd med å legge våte beslag rundt hode og nakke på far. Legen sa at feberen var steget veldig høyt. For høyt. “42.8”, sa legen. “Men det går vel ikke” sa jeg. “Nei, egentlig ikke” sa legen… Og da skjønte jeg tegningen. Far var hvit som et laken. Han lå helt stille. sykepleieren og legen gikk ut fra rommet. Jeg så på ham med tårer i øynene, tok den varme hånden hans og klemte den, faen i helvete tenkte jeg. Så mange fine år til du hadde fortjent å fått leve!

Så hostet han og hoppet nesten opp i senga, og jeg skvatt til. Så ebbet livet ut av ham mens jeg tviholdt i hånden han, den ble merkbar kald på et øyeblikk. Jeg trykket på alarmen så legen og sykepleier kom. Dødstidspunkt: 0336. Far ble bare 68 år gammel.

Presten kom og lurte på om det var noe jeg ville snakke med han om. “Nei du får snakke du” sa jeg…

Jeg lot presten si det han syntes var greit å si. Og da han var ferdig 30 min etterpå så hadde de tatt ut alle stygge apparater og pyntet far så han så riktig fin og fredfull ut. Jeg takket presten for kloke ord, legen for alt han prøvde og sykepleieren for at hun var der.

Jeg dro tilbake til leiligheten, prøvde å sove men det for mange inntrykk. Mange tanker og bunnløs sorg.

Jeg stodt opp kl 0700 og startet på hjemturen, det ble lange 73 mil…

 

Vargas

5 thoughts on “Da far døde, gamle ørn farvel

  1. This is a very sad story. I have tears in my eyes. I am very glad that you could be there for your father when he died.

  2. Ord blir så små når en leser om en sånn opplevelse.
    Jeg er glad for at du fikk tid med far din, selv om dere ikke fikk snakket i sammen.
    Tragisk..han hadde hatt mange gode år fremfor seg.
    Klems

    1. Takk for fine ord Monica. Han hadde en uke igjen før han gikk av med pensjon, og gledet seg til å få masse tid på hytta si, sånn gikk det ikke dedsverre…

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.