Kjære Gud, Himmelske Far. Hvorfor? Hvordan kunne du la så mange mennesker dø i Oslo og på Utøya?

Hvorfor kunne ikke Guds sønn Jesus, som døde på korset for oss som tror på han, og som skal få evig liv, stoppet galskapen før bomben sprang, og kulene haglet?

Hvorfor ble historien og Guds sønn til, når det hele virker så til de grader feil nå i moderne tid? Jesus gjorde- i følge bibelen- om vann til vin. Han gikk på vannet og gjorde noe gammel kneip om til et hav med fisk fordi så mange sultet. Han gikk på vannet og gjorde syke om til friske.

Jesus stod opp fra de døde for å sitte ved sin Fars høyre hånd.

For hva da?

Når en jævel bestemmer seg for å drepe alt som rør seg på en politisk sommerleir. Kan ikke vår Gud som vi tilber og ønsker skal hjelpe oss igjennom kriser gjøre nettopp det?

– For at vi som ser på oss selv som kristne skal ha et sted å gå til med sorgen vår? Vi gikk til kirken for å få trøst, vi gikk til kirken sammen for å håpe på at våre bønner ble hørt. Vi gikk til kirken sammen fordi vi ville ha andre å holde rundt og trøste, og vi gikk til kirken fordi det var det naturlige stedet å gå for å gråte.

Men hvis Jesus led så inderlig for oss, fordi han elsket oss, han ble torturert til døde på korset ifølge Bibelen. Hvorfor kunne ikke han med all sin makt, reddet alle våre kjære? Er det ikke slik Jesus gjør?

Han gjorde det tidligere, han helbredet de spedalske, og vekket til og med Lasarus opp fra de døde.

– Kunne han ikke tatt kontakt med sin Far, Gud personlig. Og sagt: “Dette må vi gjøre noe med, vi kan ikke la all denne ondskapen ta 77 mennesker, og i tillegg ødelegge langt flere familier”. Gud hadde svart noe sånt som. ” Jeg er enig med deg gutten min, men vi kan ikke gjøre forskjell. Hva med bussulykken i Afrika som drepte 70 skolebarn, hva med alle uskyldige som døde 11. september 2001 i USA, vi kan ikke gjøre noe med menneskenes gjøren og laden, dessverre”.

Norge er bare et lite land, langt mot nord. Hver eneste dag dør mennesker i terror, ondskap og ulykker. Mange tusen daglig faktisk. Det er tross alt ca 6 000.000.000 mennesker på kloden, så det er en del å ta av for å si det litt brutalt.

– Mitt poeng er at det er så lett å ta terroren med seg inn i hjertet sitt, når det er våre egne som dør, ubønnhørlig og grusomt av et ondt menneske. Våre kjære dør i sin beste alder på den tiden i livet de er på sitt lykkeligste, en trøst. En mager trøst.

Vi har alle hørt om terroren som rammer alle andre, vi har bare ikke fått det så tett på oss, før nå.

Jesus og Gud og andre vi liker å snakke med når livet blir vanskelig har ingen mulighet til å hjelpe alle som blir rammet, sånn er det bare. Uten at jeg har fått det bekreftet. Eller kan bevise noe av det jeg påstår. Kall det synsing.

Uansett skjønner jeg at de personlige kristne, som har vært en av Jesus beste venner, og virkelig hadde Jesus i sitt hjerte 22. juli 2011, og som kanskje mistet en bror søster eller venn. Setter Jesus litt til veggs, og spør hvorfor?

Det er hverken Jesus eller Gud sin skyld at mennesker velger å gjøre horrible handlinger som å drepe mange uskyldige.

Det er opp til hver og en å velge å tro. Jeg tror ingen vil skylde på Gud, men det er ikke så rart at det stilles spørsmålstegn, da dette er første terroranslag på norsk jord i moderne tid.

– Man kan bli skeptisk til hele den kristne historie som vi kjenner den. Om Jesu liv, at han døde for oss, og at han gir oss evig liv, om vi velger å tro på han.

Jeg hørte presten også var i tvil. Selveste Rocke-prest Bjørn Eidsvåg, som har sunget på hvert eneste arrangement siden Norge ble endret. Allikevel så sitter han i eget “talkshow” i beste sendetid, og ikke vil snakke om livet etter døden og sitt forhold til Jesus. DA er det grunn til å bli skeptisk.

Man er da ordentlig prest om man er rocke- prest for pokker. Hvordan kan du la være å tro Bjørn? Du er jo prest?!

Det kan ha betydning at TV- opptakene ble gjort før 22. juli, og at han nå er tilbake i troen på sin skaper, og sjef. Han burde ihvertfall gitt beskjed, før han sang “Eg ser”, til hele Norge i mange forskjellige flott minnestunder.

At han har litt trøbbel med å tro, enda han er prest.

Terroren vil ramme igjen, hardt, grusomt og med ondskapen som det eneste budskap. Uskyldige liv vil igjen gå tapt, sannsynligvis også i Norge. Da kommer vi nok en gang til å søke sammen i Gudshus.

Hvor ellers skal vi gå å gråte, sørge og holde sammen?

Det er det vi tror på som teller, det er det vi er vant til å gjøre som gjelder.

Jeg er helt sikker på at tro håp og kjærlighet skal seire.

Størst av alt er kjærligheten!

Kjærligheten til Gud, ja hvorfor ikke? Jeg mener vi trenger Han mer enn noen gang…

Vargas