Lider barn av å være skilsmissebarn?

Barn med to hjem har ofte to ting av det meste- er det nok for å ha det bra som skilsmissebarn?

Mine foreldre er skilt, og jeg syntes det var trist når det skjedde. Men mest for dem. Jeg led ikke av det, hovedsaklig fordi jeg allerede var på vei ut av hjemmet selv også. Men for yngre barn, der foreldrene er selve bærebjelken i livet, kan nok en skilsmisse oppfattes som både vanskelig, sårt og skummelt.

– Det som gjør et samlivsbrudd for foreldre ekstra vanskelig for felles barn er måten den blir håndtert på av de voksne. Skilles de som venner og det er minimalt med munnhuggeri og krangel, så spares barna for unødig lidelse. Kjefting og sjikanering foreldre i mellom legger bør til byrden for de unge som allerede kanskje sliter med følelser om at bruddet er deres skyld.

– Det er lett å si at det er ikke nødvendig å krangle, la oss være venner for barnas skyld. Men det å gå gjennom en skilsmisse er for de involverte et følelsesmessig helvete for veldig mange, og det er et kaos av tanker som gjør det vanskelig å tenke på andre enn seg selv, til tross for at de fleste foreldre elsker sine barn mer enn noe annet.

For barn med to hjem- et hos mor og et hos far, så er reisen mellom hjemmene det verste. Ikke fordi det nødvendigvis er langt å reise. Men det å bryte opp et sted, der man har det meste, venner og trygghet, til et nytt sted og ny seng, med nye omgivelser. Til tross for at barnet har alt det trenger begge steder og både mor og far gjør alt det barnet måtte ønske, så kan det være traumatisk og vanskelig å ikke ha et fast HJEM.

– Løsningen etter min mening er enkel. La barna selv få bestemme i så tidlig alder som mulig (10- 12 år) enda det er bestemt at det er delt omsorg, så bør barna selv få være der det er enklest å komme seg til skolen, der de har flest venner og der de synes de er hjemme. Selvsagt er dette vanskelig for den forelder som da ikke får sett sine barn like ofte som man gjerne skulle.

Illustrasjonsfoto: NRK.no

Jeg mener at alle foreldre bør tenke på barnas beste. Slik er det dessverre ikke.

Foreldre som ender i uenighet, krangel og hat med sin tidligere ektefelle kan ødelegge et barnesinn. Og fedre som opplever at familien blir oppløst takler dette langt verre enn kvinner i mange tilfeller. Og det kan i ytterste konsekvens ende med selvmord eller enda verre i masse drap. At far tar med hele familien i døden. Dette grusomme eksemplet har man sett flere tilfeller av de seneste årene også i Norge dessverre.

Og da er dilemmaet, skal man tenke på sine barns beste uansett?

Den beste måten å unngå en slik forferdelig tragedie må være å snakke med hverandre. Foreldre som har bestemt seg for å skilles bør uansett følelser, raseri eller hat. Sette stoltheten til side, prøve å gjøre det beste for hverandre mht barna.

– Et barn bør få slippe å velge side, men selv få bestemme hvor de skal bo. Mitt råd er å bruke tid sammen med barna og fortelle de hvor viktige de er for mor og far, og at de vil se mor og far når det måtte passe for dem. Den forelder som ser barna minst, bør få bestemme når barna skal være hos denne i ferier, høytider og andre helger det skjer en aktivitet barna kan ha glede av å være med på.

For barn som står midt opp i en kritisk livssituasjon der mor og far krangler mye og ofte, kan den eneste og beste løsningen være at foreldrene flytter fra hverandre og bor hver for seg.

Det er veldig viktig at foreldre forteller barna at en skilsmisse aldri er deres feil, men en avgjørelse mor og far tar fordi det er noe de voksne ønsker, selv om det blir vanskelig en stund.

– Det er mange flinke forfattere i Norge, og en av mine favoritter heter Eli Rygg. Hun er et klokt og fantastisk menneske jeg har hatt store glede av å lese. Hun har skrevet en bok som heter » Koppen med skår i «- som handler om hvordan barn kan oppfatte og føle på foreldrenes skilsmisse. Det er en barnebok jeg sterkt vil  anbefale.

– Det er kanskje det verste et barn kan oppleve, å få familien splittet. Men det finnes hjelp å få. Psykolog, familievernkontor, venner. Familiemedlemmer,  eller en prest kan også være med på en samtale som kan løse opp konflikter. ALT bør prøves før man går til det drastiske tiltaket med å skilles.

Våre barn er det viktigste i verden. De er vår framtid. Ta vare på dem. Alle sammen.

Kilde: Forbarnasbeste.no

Vargas

5 thoughts on “Lider barn av å være skilsmissebarn?

  1. Når jeg leser dette får jeg en følelse av at skilsmisse er noe en bare kan velge bort, av hensyn til barna. Men de aller fleste skilsmisser skjer fordi den ene parten forlater den andre, og ofte skjer det fordi det venter en ny » i kulissene». Det nye forholdet prøves ofte å holdes skjult til skilsmisse/separasjon er et faktum. Ofte fordi man ønsker å «skåne» barna, eller fordi man vil unngå folkesnakk. De fleste som har gjennomlevd en skilsmisse vet at dette er tilfelle. Den som blir forlatt blir oftest dypt deprimert, og føler seg grundig bedratt og lurt. Da er det slett ikke enkelt å være rasjonell og samarbeide om barnas beste den første opprivende tiden etter bruddet. Det er også meget vanskelig å la den nye partneren (som i utgangspunktet var med på å ødelegge den opprinnelige familien) være omsorgsperson for barna. Jeg mener at mange foreldre oppfører seg svært egoistisk. Særlig når de bruker ny partner som springbrett ut fra et eksisterende parforhold med barn. Den nye partneren er også egoistisk. Med viten og vilje går de inn og er hovedgrunnen til at forhold går i oppløsning. Man kan ikke bare skylde på følelser. Man kan faktisk velge bort en forelskelse. Det er heller ingen grunn til å beklage seg over at det gamle forholdet var dårlig. Hvorfor bryter man ikke så ut og lever som singel i noen år til barnas beste, før det kommer ny partner inn i bildet? Nei, når det gjelde barn som lider i skilsmisser er jeg tilbøyelig til å legge all «skyld»på den som forlot. Ofte lider barna, som er de mest uskyldige i verden. De lider pga foreldrenes egoisme og trang til selvrealisering og ønske om evig ungdom.

  2. Når jeg leser dette får jeg en følelse av at skilsmisse er noe en bare kan velge bort, av hensyn til barna. Men de aller fleste skilsmisser skjer fordi den ene parten forlater den andre, og ofte skjer det fordi det venter en ny » i kulissene». Det nye forholdet prøves ofte å holdes skjult til skilsmisse/separasjon er et faktum. Ofte fordi man ønsker å «skåne» barna, eller fordi man vil unngå folkesnakk. De fleste som har gjennomlevd en skilsmisse vet at dette er tilfelle. Den som blir forlatt blir oftest dypt deprimert, og føler seg grundig bedratt og lurt. Da er det slett ikke enkelt å være rasjonell og samarbeide om barnas beste den første opprivende tiden etter bruddet. Det er også meget vanskelig å la den nye partneren (som i utgangspunktet var med på å ødelegge den opprinnelige familien) være omsorgsperson for barna. Jeg mener at mange foreldre oppfører seg svært egoistisk. Særlig når de bruker ny partner som springbrett ut fra et eksisterende parforhold med barn. Den nye partneren er også egoistisk. Med viten og vilje går de inn og er hovedgrunnen til at forhold går i oppløsning. Man kan ikke bare skylde på følelser. Man kan faktisk velge bort en forelskelse. Det er heller ingen grunn til å beklage seg over at det gamle forholdet var dårlig. Hvorfor bryter man ikke så ut og lever som singel i noen år til barnas beste, før det kommer ny partner inn i bildet? Nei, når det gjelder barn som lider i skilsmisser er jeg tilbøyelig til å legge all «skyld»på den som forlot. Ofte lider barna, som er de mest uskyldige i verden. De lider pga foreldrenes egoisme og trang til selvrealisering og ønske om evig ungdom.

    1. Hei «Kristine»

      En skilsmisse er en egoistisk handling i utgangspunktet. Du misforstår om du mener at man bare kan velge bort skilsmissen, ut ifra å lese
      dette blogginnlegget. Da leser du ikke hva som er skrevet, men legger til din egen mening.

      Alle barn lider av en skilsmisse, det er poenget med mitt innlegg.

      Du mener det er den som forlot som bør ha all skyld. Det mener jeg også er helt feil, og en alt for lett på stand. Et hvert forhold har to
      individ som må være villig til å sin bør av forholdet.

      Tar kjærligheten slutt fra en av disse, bør man be om skilsmisse, men gjør alt man kan for at felles barn har det bra.
      At man slutter å elske et menneske kan ikke sees på som noen skyld.

      Man kan heller ikke styre kjærligheten, blir man forelsket så er det lite å gjøre med. Man bør ikke stenge ute sine følelser for å bli værende
      i et forhold man egentlig ønsker ut av.

      Det har INGEN barn glede av.

      Takk for din kommentar.

      Vargas

  3. Min Etiquette vedrørende Divorcés er følgende:
    Hos mig bliver ikke det skyldige Partie i en Skilsmisse modtaget eller inviteret, kun det forurettede Partie. Mine øvrige Gæster vilde ellers føle sig stødt og det kan vi ikke have noget af!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.