Jeg dør innen femten minutter fra nå…

 

Jeg hadde hatt en glimrende helg, det var søndag og jeg skulle på et møte i Oslo sentrum. Kvelden før hadde jeg hatt sex for første gang på tre måneder og jeg var stormforelsket. Vi knulla bak Veterinærhøyskolen i Ullevålsveien. Det var magisk.

Mitt liv hadde vært turbulent, men jeg hadde begynt å få det på skinner. Trikke skinner, det var de som skulle bli min skjebne.

– Endelig så livet ut til å smile til meg. Hadde møtt en fantastisk vakker kvinne, med langt rødlig hår og hvit hud. Så hvit som skummet melk. Med fjeset fullt av sexy fregner. Hun var 6 cm lengre enn meg, men pytt. Hun lo med meg, og ikke av meg. Den første på mange tiår kjentes det ut som.

– Jeg var jævlig forelska og vi hadde samme interesse. Bente het hun. Vi møttes på Salsa-kurs av alt i verden. Nå var det møte, men siden skolen var på konkursens rand måtte de ha folk i døra for å ta betalt når folk kom, for å rette på den skrantende klubbkassa.

Så høyt opp som jeg var for tiden så sa jeg ja til det meste. Også å stå vakt.

Topshop Yellow Coat, Zara Black Heels

Foto: http://lindaaramone.blogg.no/

– Døden hadde ikke streifet meg siden jeg var liten. Da jeg hadde blitt forklart at alle mennesker skulle dø en gang langt der framme. Jeg kan huske at jeg tenkte at det er jo nesten bare gamle mennesker som dør. Ikke barn og unge. Jo, kanskje i krig, og av sult i Afrika. Men i Norge er det hverken krig eller sult. Her er det kun veldig gamle mennesker som dør, tenkte jeg.

Sånne som fru Paulsen- rett over gangen i blokka vi bodde i på Sagene. Hun var alltid grinete og ble sikkert ikke savna av noen uansett. Slike mennesker dør fordi de er slemme mener jeg å erindre at jeg hadde sagt til meg selv.

Nei, man kan ikke gå rundt å tenke på døden i ett sett. Den får komme når den kommer, sa jeg selv tilfreds.

– Jeg var sent  ute etter å ha snakket meg bort i telefonen med Bente, vi hadde snakket om det som skjedde bak Veterinærhøyskolen, og hva som kunne ha skjedd om en vekter eller en politi-patrulje hadde oppdaget oss. Vi lo godt og så fram til å møtes etter møtet i Tordenskjoldgate.

Det var høst og bladene hadde så smått begynt å falle fra de store trærne i de flotte parkene i hovedstaden. Det luktet en blanding av vått gress og nyperoser. Jeg løp raskere nå. Merket ikke at jeg var kommet inn på asfalten før det smalt.

– Smerten var ubeskrivelig. Det mørknet, for så å lysne igjen. Trikken! Den forbanna trikken! Jeg hadde løpt rett over trikkeskinnene da jeg ble truffet og havnet under den mange tonn tunge trikkevogna.

Faen. Skulle det ende slik da?! Jeg hadde jo lagt så mange planer. Med Bente. Vi skulle få det fint. Jeg klarte så vidt å løfte hånden for å konstatere at blodet rant. Jeg merket at jakken min var gjennom våt. Sikkert det også av blod.

Jeg hørte sirener i det fjerne. Det luktet en blanding av eksos, diesel og asfalt. Jeg var kald. Men faktisk ikke redd. Jeg burde så absolutt ha vært det der jeg lå.

28 år, forelsket, men så patetisk og døende på engang.

Jeg merket at ambulanse-personalet snakket med meg. Men klarte ikke å forstå. Det var bare sus, det ble mørkt og kaldt.

Mer klarte jeg ikke å sanse før det hele var over…

Vargas

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.