Ord og tårer er brukt opp – et år er gått- hva med framtiden?

Som blogger kan man prøve å sette ord på sine følelser om man ønsker å dele det med andre.

Det bør man om man er blogger. Hvis ikke kan man skrive for hånd i en sånn liten dagbok med hengelås, og håpe at ingen kommer å tar den for å prøve dirke den opp for å lese hva du har skrevet.

I kveld er Oslos gater fylt av kjærlighet.

H.K.H Kronprins Haakon

– Jeg velger å dele ord og tanker, tårene mine kan du ikke se, men kanskje lett følge gjennom et års markeringen for 22. juli 2011. Smerten sitter fortsatt i kroppen og vil være der lenge. Men det er ikke den samme smerten som da bomben og skuddene falt, det var for tidlig.

Da var man mer sjokkert, skremt, usikker og i villrede om hva som faktisk skjedde.

Nå er smerten mer varig. Et blødende sår som aldri vil gro.

22. juli 2011 vil for den norske historie stå som et sort hull der veldig mange mennesker ble berørt på en eller annen måte. Flere hundre familier ble direkte berørt, det norske folk gråt med de etterlatte, og var med i sorgprosessen, sjokket og sinnet fra første dag. Det er trøst i at vi er mange som er sammen om sorgen.

Såret vil kanskje gro engang, men ikke ennå.

-For mange uskyldige ble drept, for mange unge ble revet i filler av terroristens kuler, for mange familier har en seng som står tom. Sår kan ikke gro uten at det får tid på seg. Noen klarer å reise seg, andre trenger tid.

Umistelige og kjære familiemedlemmer er borte for godt. Vi har bare minnene igjen. Vi har lov til å sørge, og la sårene være åpne. Vi har lov til å være forbannet, fortvilet og kjenne på den bunnløse sorgen og se kun den svarte framtida foran oss. Vi må få kjenne på sorgen.

Vi må få gråte ferdig enda tårene og ordene er brukt opp.

– Kanskje finner vi trøst i at selveste Bruce Springsteen synger ei låt eller to på Rådhusplassen, eller at det igjen samles mange mennesker rundt Oslo domkirke og i sentrum av hovedstaden forøvrig.

Snart får vi navn og bilde på alle. Da vil omfanget av ondskapen tre fram i all sin gru. Det blir en ny prøvelse. Men vi skal klare den også.

Statsminister Jens Stoltenberg

Dessverre så er det noen som ønsker å være alene på sorgens minne-dag, rett og slett for å unngå å møte andre sørgende. Vi er individuelle mennesker med forskjellige måter å takle sorg, sinne og fortvilelse på. Det må selvsagt respekteres.

– Min erfaring er at det er godt å være sammen med andre som har opplevd tap av venner, familie eller kolleger. Sammen skal vi reise oss og komme gjennom den vanskelig tiden vi har foran oss, sa vår kjære Kong Harald i Minneseremonien 25. juli i fjor.

Noen mener at det er god trøst i å ha solide ledere når katastrofen rammer, og det hadde Norge til gangs. Både Statsminister Jens Stoltenberg og hans stab, samt det norske kongehus stod rakrygget midt i stormen da usikkerhet rådet.

Det var på en måte trygt å se at det ble reagert raskt på at dette var en meget alvorlig og kritiske hendelse.

Hva skjer under neste års markering?

Vi har kommet oss et steg videre og sårene gror bedre, vi sørger på en annen måte og har kanskje begynt å løfte blikket og prøvd å leve et liv.

Ingen av oss kan noen glemme dagen da bomben og skuddene falt. Ingen kan glemme at en nordmann valgte å sprenge en bombe i regjeringskvartalet som drepte 8, for så å slakte ytterlige 69 med kaldt blod på Utøya rett etterpå.

Vi kan derimot velge å glemme ondskapens ansikt og heller fokusere på de minnene vi sitter igjen med de som er borte, og gi et verdig liv til de som sitter igjen og de skadde.

– 22. juli 2012 blir en tung, verdig, sorgtung dag fylt med alle de inntrykk og minner som vi ble gjort oppmerksom på da terroren rammet oss. Vi nordmenn ble alle rammet samtidig. En hel nasjon skal følge med de etterlatte og være til trøst for de som trenger det.

Vi skal aldri glemme, og vi skal ikke la det samme skje med våre gode, kloke og glade norske ungdommer igjen. De gav alt for Norge.

Etter alt dette kan det hende vi får vår beste dag. Ikke ennå. Vi har ting å gjøre. Vi skal markere at vi ikke glemmer de falne, og markere at vi ikke ønsker terror på norsk jord.

Terroristen drepte 77 uskyldige mennesker og beklaget at han ikke klarte å ramme langt fler. Allikevel har han tapt på alle punkter og vil ende sitt liv i kjelleren på Ila landsfengsel.

– Det finnes ikke en eneste nordmann som ikke har felt tårer etter tragedien. Vi er alle rammet på en eller annen måte. Sammen skal vi gråte igjen, et år etter til minne om de som er borte og sammen med de som har mistet sine.

Mine tanker går til de etterlatte og deres familier til minne om de som ble drept 22. juli 2011.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=howI6o_oBO0[/youtube]

 

Vargas

 

http://www.vl.no/samfunn/klargjor-utoya-til-ettarsdagen/

http://www.vl.no/helg/-sterkt-a-se-bilder-av-meg-sammen-med-folk-som-na-ikke-er-mer-/

 

http://www.aftonbladet.se/kultur/article15145629.ab

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.