The Act of Killing- storeslem under Oscar-gallaen

Kunsten å drepe, eller » The Act of Killing» som originaltittelen heter, er en film som passer best for de som tåler å se blod, drap, vold og andre grusomheter. Filmen er skamrost for å være dønn ærlig, en godt dokumentert dokumentar om massedrap i Indonesia sent på 60-tallet.

 

Et liv var ikke en gang verdt en bolle med ris. Filmen har fått enorm oppmerksomhet og er nominert for beste dokumentarfilm i Asia og Stillehavsregionen ( The Asia Pacific Screen Awards). En stor favoritt til en rekke Oscar-nominasjoner, om man skal se på hvilken omtale denne filmen har fått verden over.

Dødsskvadroner kidnappet, torturerte og drepte rundt en million mennesker med myndighetenes velsignelse.

Regissør Oppenheimer har filmet flere av de som utførte disse drapene, med et spesielt fokus på den spesielle figuren «Anwar Congo». Han ikke bare skryter av sine ugjerninger, han virker rett og slett godt fornøyd med det han har utrettet, og er høyt respektert i sine omgivelser.

– Filmen skal oppleves som relevant og viktig for et så stort publikum som mulig, nettopp for å få fortalt om de grusomme overgrepene som skjedde i Indonesia på 60-tallet. Spesielt vil dette være en ny historie fra virkeligheten for det yngre kinopublikum. Det er som kjent mer enn 40 år siden disse massedrapene fant sted.

– Dette er en film som gjengir en grusom historie om hvor langt mennesker er villig til å gå i det å utføre overgrep på uskyldige mennesker. Uten anger, dårlig samvittighet eller andre skrupler av noe slag. Tvertimot, dødsskvadronen som herjet på den tiden gjorde det med velsignelse fra myndighetene.

Filmen starter med pyntede kvinner som kommer dansende ut av en diger fiskemunn. Det er det første av flere slående bilder som er med på å understreke de absurde kontrastene mellom fortidens handlinger og de involvertes manglende refleksjoner over dem i nåtiden.

I noen skumle scener kan vi også ane at morderinstinktet fremdeles ligger latent, som når Congo spiller seg selv mens han avhører en kvinne med et spedbarn.

– Filmen fungerer på et vis som en renselsesprosess – mot slutten blir vi vitne til en dypere erkjennelse, fra massemorderens side. En film for de fleste, en dokumentar med noen scener som burde ha holdt 15 års aldersgrense. Det er brutalt, vondt å se på, men slik er det å lage film fra virkeligheten.

Regissør Oppenheimer filmer «Congo» og noen av hans gamle drapsvenner mens de åpent legger ut om metodene de benyttet seg av for å drepe mest mulig effektivt.En virkelighet man helst skulle ønske kun var fiksjon vist gjennom filmkamera.

Filmen går på de fleste norske kinoer i ukene som kommer. Premiere var 15. november

 

Kilde: NRK.no

Flickr/ Foto:  egoitz moreno

Vargas

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.