Det siste døgnet…

«Til døden skiller oss ad.» Alle kjenner den siste strofe i ekteskapsløftet. Døden er for noen det mest tabu man kan snakke om, det er i grunnen litt rart da den rammer oss alle, før eller siden. Ihvertfall så vidt man vet. Døden skiller deg fra din kjære, og fra selve livet.

Hvis livet er mye omtalt og skrevet om, så bør jo døden- som er en meget viktig del av livet, også omtales, diskuteres og skrives om.

– I filmens verden løses «døden» på forskjellige måter, noen svært så brutale andre langt mer «barnevennlig», allikevel sørgelig.

Du husker kanskje scenen i «The return of the King» i fra Ringenes Herre, filmverdens beste trilogi ifølge mange,  da «Frodo» reiser med de udødelig alvene og sin onkel «Bilbo Baggins», som endelig hadde fått «Frodo» til å fjerne den mye omtalte ringen, og at det umiddelbart førte til onkelens aldring.

Jeg heiser mine slitne seil, jeg kaster loss og drar
Nå er jeg faktisk klar, min venn, sees vi igjen?

Odd Børretzen

– Mange mennesker er redd for å dø, muligens fordi man ikke vet helt sikkert hva som skjer med oss. Vi vet at kroppen visner sakte, men sikkert. Vi blir hvite, kalde og etterhvert helt stive. Noen hevder at sjelen lever videre.

Mange kristne mener å vite at man kommer til himmelen, til paradis, der det er butikker med vin-servering uten stengetider. Vel, kanskje ikke det da, men et fantastisk sted der man møter igjen sine, venner og kjære som har gått bort tidligere.

Hvor alle de man ikke liker er, sier imidlertid bibelen ikke noe om.

Foto: Copyright Morten Pettersen

– Siden ingen vet med sikkerhet hva som faktisk skjer med oss, er døden et tema som kommer til alle som blir alvorlig syke, eller man har flyttet til siste stoppested som ofte er en institusjon av noe slag. Aldershjem, sykehjem eller aldersbolig med tilsyn. Dessverre har ikke alle gamle det like godt i Norge.  Noen har det riktig fint, men ikke alle.

Noen har mistet minnet, og husker ikke engang ansiktet til egne barn eller barnebarn. Andre vil ikke huske, og er slemme mot alle som kommer innom på besøk. De er ofte minst like syke. Noen er ikke syke, bare gamle, og mett av dage. De vil gjerne helst bare dø.

Hva gjør mennesker som får beskjed om at de har kort tid igjen å leve?

De er sammen med sin nærmeste så lenge som mulig og ønsker ofte å dø hjemme i sin egen seng. Noen ganger dør de ikke allikevel fordi legene har gjort en feil. Leger gjør ofte feil, det tyder bare på at de er mennesker. Leger kan også dø. Enda de er leger.

– Den verste måten døden rammer på, er når den kommer i feil rekkefølge. Foreldre burde slippe å måtte bære sine barn til graven, enda om barna ikke er barn lengre, men voksen. De eldste bør dø først, ikke fordi de er gamle, eller ikke noe mer verdt, men fordi det er så mye verre at yngre mennesker går bort først.

Eldre mennesker er ofte svært betydelig for den yngre generasjon, og de fleste har hatt en bestemor eller morfar som har betydd svært mye. Da er det selvsagt svært tungt når disse går bort, men som sagt det er i riktig rekkefølge.

Det siste døgnet vet ingen noe om, heldigvis, men det kommer til oss alle. Da kan du jo bruke tiden fram til den dagen med å gjøre verden et bedre sted for alle som du møter på din vei. Bare ikke gå gjennom livet å frykt døden, bruk heller energien på å skaffe deg et rikt liv med masse kjærlighet.

Vargas

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.