Du glemmer aldri det magiske øyeblikket…

Da du så henne første gang. Håret, øynene, blikket, smilet. Du ville at hun skulle bli din direkte. Du bare måtte ha henne, ditt livs kjærlighet.

Hun så på deg, snudde seg og gikk. Snudde seg tilbake og smilte. Da skjønte du det, det skulle bli dere.

Du husker det for alltid, du kommer aldri til å glemme det magiske øyeblikket da du så henne første gang. Du mistet nesten pusten av hennes skjønnhet som berg-tok sjel og hjerte i samme øyeblikk.

– Hun var født året etter deg, men hun hadde nylig flyttet til byen. Du hadde bare sett henne fra langt hold, til og med da la du merke til hennes bevegelser. Måten hun gikk på. Dere kunne ha gått på samme skole i mange år, men hun kommer fra en annen by. Eller ihvertfall et sted nordpå. Sikkert bare et tettsted.

Spilte ingen rolle egentlig, nå er hun her og skal bli din.

Emilie 17Foto: Copyright Morten Pettersen

Du er nervøs før det første skikkelige møte. Hun har sagt ja til å møte deg, men du vet for lite til å kunne briljere, til å snakke henne myk som en katt som maler. Maler etter å få lov til bare være din for evig.

Førsteinntrykket er helt avgjørende, du må vise ditt sanne jeg nå, du får sannsynligvis bare en sjanse.

Der kommer hun. Akkurat like vakker som du husket henne den første gangen.

«Hei» sier du, «Hei,» svarer hun.

Du merker at hendene er klamme, du er tørr i munnen, du vet ikke helt hva du skal si. Dette første og avgjørende møte er allerede på vei til å gå til helvete. Så sier hun: «Jeg vet hvem du er, jeg har sett på deg i smug, du er kjekk. Det er bare et problem. Jeg er HIV-positiv og vil dø før året er omme.» «Jeg skal snart dø. En blodoverføring jeg fikk da jeg var liten var HIV-infisert, Shit happens,» sa hun med et skjevt smil, med tårer i øynene.

– Du får sjokk, men beholder fatningen, du tar hennes hender, hun lar deg holde de ømt og kjærlig, dere ser på hverandre. Hun gråter uten lyd, tårene hennes triller nedover først på det ene kinnet, så det andre. Du sier: «Jeg kan ikke gjøre mye for deg, men jeg kan gå i døden med deg. Om du vil kan jeg være der for å trøste deg i de tyngste stundene.»

«Takk, det vil jeg gjerne,» svarer hun stille.

I møte med nye mennesker kan livet ta uventede svinger, du kan bety så mye for den helt spesielle, en som i går var en fremmed kan bli livets lys for deg i morgen.

Kjærlighetens veier er uransakelige…

 

Vargas

 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.