“Memento Mori,” Husk, du skal dø! Vi må ikke på veien i våre rike liv våge å tro at vi har evig liv. Husk, du skal dø en dag. “Memento Mori.” Latin for menneskenes minne om vår dødelighet. Kanskje blir du både åtti og nitti, ja kanskje hundre år gammel. Det er ikke uvanlig i Norge i dag, og eldre blir faktisk eldre og eldre flere og flere for hver år.
-Alle er litt redde for å dø, men siden det er noe som gjelder oss alle burde det ha vært langt mer normalt. Normalt å ha et liberalisert og akseptert forhold til det å snakke om døden. Vi har litt lett for å gå rundt å få andre til å tro at alt er så jævlig perfekt hele tiden. Nesten litt udødelig.
Memento Mori
Fakta er jo at ingen overlever livet. Vi skal dø. Alle sammen. Også dine barn som du elsker mer enn livet selv. Selvsagt er det en vanskelig tanke, derfor bør du tenke tanken, nå. Ikke la det komme som et sjokk. “Memento Mori,” Husk, du skal dø!
– Om vi ikke døde, men hadde evig liv her på jorda, ville vi før eller siden fått problemer. Tenk det kaoset. Kloden hadde ikke hatt plass til alle, og vi måtte ha fått i gang det Mars-prosjektet litt brennkvikt. Vi dør selvsagt også for å gi bedre plass til slekters gang.
Jeg er klar til å møte min skaper. Om han er klar til å møte meg, er en helt annen sak.
– Noen går gjennom hele livet og frykter døden. Det er ikke noe galt i det, bare masse bortkastet bekymring og energi. Bruk heller tiden på noe som du kan endre på eller påvirke i noen grad. Vi for ikke kommet bort fra det, enda hvor mye vi bekymrer oss, ligger søvnløs i angst og fortvilelse. Døden kommer. Garantert. gjør deg opp en mening om det og lev livet deretter.
Livets punktum
Døden får du ikke gjort noe som helst med. Den er der engang i framtiden for deg og for meg. Da er det slutt, “finito finale, end of story”, livets lys blåses ut. Livets punktum for oss alle. “Memento Mori,” Husk, du skal dø!
– Så kan du selvsagt velge å irritere deg noe veldig over den som skrev denne boka om livet, tenk å velge en sånn elendig slutt. som det døden er for oss mennesker. Kunne det ikke heller ha endt med en kjempe salutt, med champagne og dansepiker? Neida, det skal ende med sorg, forbannelse, savn og til slutt en begravelse, noe så patetisk!
– En prest står der og messer om et menneske han aldri har møtt, skryter vedkommende opp i skyene som om han var en helgen av en eller annen orden. Sannsynligvis var vedkommende både slem og lite troende.
Hvis du lever et ekte liv, og ikke lurer deg selv og andre til å tro at livet leves som en dans på røde roser, uten sykdom, uten frykt, bekymring eller sorg og smerte. Så kan det hende du lever et liv det kan være greit å møte døden med, når tiden er inne.
For de aller fleste av oss er livet fylt med glede, kjærlighet, troskap, venner og en stor del lykke. Dessverre så skjuler de fleste av oss de perioder av livet ikke alt er like fint.
Døden er slutten – eller er den det?
–Vi er redde, fortvilte, bunnløse av sorg for å ha mistet noen vi er glade i, mangler i noen tilfelle håp eller livslyst. Vi gjemmer bort de negative følelsene, forvirringen av å ikke strekke til i hverdagen og går i frykt for at noen skal se at du mislykkes med ditt liv. Åpner vi opp for å heller dele smerten, fortvilelsen, lidelsen og sorgen, vil vi være bedre rustet til å ta i mot trøst når vi trenger det som mest.
Døden er som sagt en ræva slutt på livet, du har jo ikke engang tid til å dø. Ihvertfall ikke nå. Tenk så mye du har planlagt, du skal jo bli både mor og bestemor. Noen har gledet seg til å bli far for første gang, eller kanskje endelig få førerkort.
Bli forelsket, du må rekke å male huset. Det er som kjent for sent når løpet er kjørt. Døden er slutten – eller er den det? Vi vet det jo ikke sikkert? Hva som faktisk skjer etterpå, men dø, det skal du altså.
Lev livet som et ekte og fullt menneske og se døden i hvitøyet når det er din tur.
Memento Mori, husk du skal dø!
Trackback/Tilbaketråkk