Påskekrim -som du før aldri har lest den…

Den norske påska er som kjent i kriminalgenrens tegn. Nordmenn elsker krim, kanskje mer enn noen andre land i verden. Her er mitt lille bidrag. Gi gjerne tilbakemeldinger.

Dette er en fortelling som handler om Josef og hva han opplevde vinteren 2011. En historie du garantert aldri før har vært i nærheten av å lese om. God fornøyelse.

Josef Mareno Aronsen (33) hadde vært på fylla i 5 døgn da telefonen hans ringte. Klokka viste 17:33 på nattbordet og det haglet på vinduet i leiligheten hans i Gladengeveien i Oslo. Om det var det jævla været eller telefonen som vekte  Josef var han ikke sikker på.

«Ja, hallo det er Josef?»

«Du, har vært ute å spilt igjen nå?» En kald stemme som Josef dro kjensel på, men ikke klarte å plassere helt gjorde han umiddelbart bekymret. «Hvem er det?», sa Josef med uro i stemmen.

«Det er ikke viktig», du har 24 timer å betale på». «Møt opp på Aker Brygge Marina, båtplass 177 i syd-enden.» «Kom alene». «Ellers går det ut over Janne». Josef ble uvel og måtte spy.

Josef levde et liv på kant med loven, på kant med seg selv og et liv ingen andre enn Janne visste om .De hadde vært sammen  lenge og det var bare hun som hadde påvirkningskraft på livet hans. Josef var på nippet til å bli alkoholiker, men hadde en helt spesiell evne til å skjøte seg ordentlig når det gjaldt som mest. Jobben som toller gjorde han utmerket, men havnet ofte på fylla i lengre perioder når han hadde langfri.

Nå hadde han vært i København sammen med noen svirebrødre der de hadde festet og spilt. Josef skjønte at det hadde gått over styr og at han hadde tapt mye penger.

«Hvor mye skylder jeg?» Josef hadde allerede svetteperler i pannen og gikk til kjøleskapet for å døyve den verste fylleangsten. «Vet du ikke hvor mye du skylder din amøbe?» «Du skylder 1.5 millioner kroner, og kun 24 timer på å betale, du kjenner reglene.» «Du MÅ betale, og det i tide. Skjønner?!»

«Du må forstå at jeg ikke har så mye penger, og ikke kan jeg skaffe disse på så kort varsel heller.»

Josef forstod at dette ville bli vanskelig om ikke umulig. Han prøvde å kjøpe seg mer tid. «Si til sjefen din at jeg trenger en uke, så kan jeg kanskje skaffe pengene.» Josef tok ølboksen på styrten og la på røret. I sitt stille sinn visste han nå hvem det var som ringte. Brødrene Vucovic fra Serbia. Den verste mafiaen man kunne komme borti, dessverre hadde Josef gode og dårlige venner. Det var et par av svirebrødrene som hadde skaffet kontakten med serberne da det begynte å bli dårlig med kontanter blant nordmennene rundt bordet på Hilton Copenhagen Hotell i København.

Haglet hadde stoppet å tromme på vinduet, nå snødde det fra alle kanter, men Josef måtte trosse stormen og komme seg ut, han hadde ikke noe tid å miste. Han måtte «hjem» til mor og far.

Josefs foreldre var formuende, men de hadde sluttet å gi ham penger som han desperat trengte oftere og oftere. En dag for et par år siden hadde hans far som er advokat, gitt klar beskjed om at han ikke fikk mer penger. Han måtte klare seg selv med de midlene han fikk via jobbene han hadde. Josef følte seg alltids velkommen hjem, men det var et hardt slag å aldri skulle kunne spørre om personlige lån mer. På vei ut av heisen møtte han en mann som han hadde sett før, men han klarte ikke å plassere han. Josef hilste, men mannen svarte ikke tilbake. Hvem var det der, tenkte Josef i det han hustret ut i vinterkvelden.

Han løp til trikken i et snøvær ingen kunne huske i hovedstaden på manns minne. At det i det hele tatt gikk noen trikk var vel et under. Han måtte til sine foreldre i et siste desperat forsøk på å skaffe penger, men denne gang hadde han en plan. Han tok taxi de siste kilometerne til foreldrenes hus.

BLOD ER TYKKERE ENN VANN

» Hei mor det er meg». Josef hadde egen nøkkel til den digre villaen i Bærum.

«Er ikke far hjemme?»

«Nei han er jo i USA ennå, har du glemt det alt?» Sa Grete, Josefs mor. Hun var en flott kvinne og så ikke ut som om hun var over 50, men hun nærmet seg 60 år.

«Søren, ja det hadde jeg glemt!» «Mor du må hjelpe meg, jeg trenger penger. Mye penger ellers dreper de Janne».

«Hva er det du sier?!» Hvem, og hva er det du har rotet deg oppe i nå Josef?» Grete satte seg ned i sofaen med hodet i hendene og gråt sine modige tårer over sin sønns manglende forståelse for penger og for andre som var glad i han.

Josef satte seg ned i sofaen for å trøste sin mor. I det han traff puten, slo Grete han med full kraft, gang etter gang, midt i ansiktet så blodet fosset fra munn og nese. «Faen ta deg din jævel» Skrek Josefs mor. «Kom deg ut herfra, og jeg vil ikke se deg igjen!» Skrek hun om mulig enda høyere.

Dette gikk ikke helt som planlagt, rakk Josef å tenke på vei ut på kjøkkenet for å stoppe blødningene i ansiktet.

Med munnen full av papir, prøvde han å forklare problemene sine, og at Janne var i livsfare om han ikke betalte. «Mor, jeg har ingen andre å gå til, vær så snill, jeg lover å få skikk på livet mitt, jeg må bare få hjelp denne siste gangen».

«Jeg har ikke lyst til å hjelpe deg mer, fordi du har fått nok av far og meg, det må du forstå Josef». «Betyr ikke Janne noe for deg heller da?» «Jo, selvsagt gjør hun det, men om hun kommer i trøbbel pga deg så får du rydde opp etter deg.» «Det er ikke mer å hente her Josef».

Josef innså at det var ikke hjelp og få, han kysset sin mor på pannen og sa pent farvel. «Jeg lover å komme tilbake, jeg er glad i deg mor.» På vei ut røsket han med seg nøklene til den digre «Land Roveren» som stod parkert i gården.

Jobben var neste utvei, tenkte Josef og la seg ut i venstre fil for å komme raskeste vei tilbake til hovedstaden. Det var glatt og det snødde fortsatt. Med 4 hjulstrekk følte han seg allikevel trygg selv i 130 km/t.

Toril Hagen (56), avdelingsdirektør i Tollvesenet, en venn av Josefs mor, og en av beilerens mange elskerinner. Hun og Josef hadde et nært forhold, men bare som elskere. Hun ringte når hun trengte en mann, han kom når han hadde lyst. Nå var hun Josefs billett til mye penger. Han ringte direktøren og avtalte møte på Grand Hotell på Karl Johan om to timer.

«Hei, jeg trenger gode råd og mye penger», sa Josef etter at de hadde snakket noen minutter om det forferdelige været over Oslo .»Vi leier et rom så snakker vi mer, jeg er både sulten og tørst, sa Hagen»  En handlekraftig dame med store pupper og en frodig rumpe, akkurat perfekt etter Josefs smak. Faktum er at han knuller det aller meste så lenge det har puls.

Etter et solid måltid med grillet senneps-gravet laks, smørdampet reddik og nepe og sennepssaus, med rips og tyttebærmousse og vaffelkrutonger til dessert, var praten i gang.

Direktør Hagen likte Josef, men ikke hans plan på å låne penger i fra tollvesenets beslag-lager. Det var for risikofylt og kunne spores tilbake til dem begge.

«Nei, her må man bruke hodet, og jeg har kontakter med mye penger». «Bare sørg for å ligge lavt et par dager så skal jeg fikse penger». «Men da skylder du meg en stor tjeneste Josef.»

Hagen var ei skikkelig dame, men ikke mer skikkelig enn at hun ble med på leken så lenge det gagnet henne selv. Hun var glad i pikk generelt og Josef spesielt, kunne hun i tillegg tjene noen kroner var hun ikke sen å be.

Tidlig morgenen etter da direktør Hagen og Josef skulle gå fra frokostsalen på Grand, la Josef merke til en fyr i lobbyen som han hadde sett før, Det var liten tvil om at han var der fordi Josef var der. Han skrev det på en lapp og gav den til Hagen. Hagen gikk rett bort til mannen og hvisket han noe i øret, så gikk hun i heisen, mannen fulgte etter henne. Så gikk det 15 sekunder, og Hagen kom ut alene.

«Hva skjedde?» spurte Josef med et urolig blikk,så så han at Hagen blødde fra munnen. «Faen, hva gjorde du med han Toril?»

«Hør her Josef, dette er faen meg ingen lek, nå kødder du med de store gutta, da er det de eller oss, det skjønner du vel nå?»

Josef hørte på nyhetene da han var kommet hjem til loftsleiligheten i Gladengeveien at en serber var funnet hardt skadd på et hotell i Oslo sentrum med tungen bitt av. Mannen døde på vei til sykehuset.

Foto: Copyright Bente Bjørnå

DEL II

Tiden var inne, Josef ringte som avtalt til direktør Hagen. «Hvor møtes vi?» Hun svarte bare, «Bli hjemme, jeg henter deg snart». Det gikk ikke lenge før han fikk en SMS der det stod: «Ta med badebukse, tannbørste og pass, møt meg på Landvetter Airport Gøteborg kl 2100, ikke kom for sent.»

– Josef stod og leste meldingen flere ganger for å prøve å forstå. «Hva var det Hagen holdt på med nå?» sa Josef til seg selv før han skjønte at han måtte ta Janne med seg om hun skulle være trygg. Han avtalte med henne, og de ble enige om å møtes på Oslo S, for å ta toget til Gøteborg i god tid til flyavgangen, hvor nå den hadde destinasjon.

På Oslo S stod Josef og ventet på Janne, det nærmet seg avgang for toget til Gøteborg. Han forsøkte å ringe henne, men telefonen hennes var nå avslått. Han forsøkte å ringe hennes far, men i det han hadde tastet alle sifrene ringte plutselig telefon. Det var pengeinnkreveren igjen.

«Josef, Josef, Josef, du er det dummeste mennesket jeg vet om.» Josef kjente det veltet om i magen, han var kvalm og ville kaste opp. I det han var helt hvit i ansiktet og spydde i søplebøtta på perrongen  startet toget å bevege på seg.

«Hør godt etter, idiot!» «Josef?». Det var Janne. «De kommer til å drepe meg, ikke gjør som de sier- de dreper meg uansett.» Josef jeg er redd.»  I det den siste vognen på togsettet var på vei forbi Josef så han det verste synet han noen gang hadde sett. Han så et glimt av Janne i vinduet på toget, med en pistol mot hodet. Mannen med våpenet bar maske. Josef spydde igjen.

Han ringte til Hagen og gav beskjed om det han hadde sett. Han løp hjem og hentet Land Roveren til sine foreldre og kjørte ut på E6 på vei mot Gøteborg.

I det han kom på flyplassen møtte han Hagen og to andre menn. Dette er venner av meg som har spisskompetanse på kidnapping. Roger Hildring og Hans Halaas, begge med fortid i fra det militæret, både som yrkes-soldater, og som utleide dusør jegere med ekspertise fra det afrikanske kontinentet. «Hvor skal vi?» spurte Josef.

«Kongo» svarte Hagen.

«Vel det er langt avgårde, rekker vi tilbake i tide? Husk de har Janne og jeg er redd hun ikke klarer det om vi driter oss ut». «Vi skal klare det, stol på meg Josef», sa Hagen med et skjevt smil om munnen, som om hun var helt sikker på at dette gikk fint. Det beroliget Josef nok til at han fikk sove på den 13 timer lange turen til Afrikas hjerte.

Ethiopian Airlines var ikke akkurat det man er vant til å fly med. Det var kondens og minst 30 grader ombord i flyet. Josef var våt fra innerst til ytterst. I det han var på vei til toalettet ombord så han en mistenkelig person som satt og sov, men han hadde en norsk avis i fanget, men ingen håndbagasje. Best å holde et øye med han der.

Josef, Hagen og de to yrkes-soldatene splittet seg og bodde på hvert sitt hotell når de kom til Kongo. Da Josef kom til hotellet satt den mistenkelige mannen fra flyet i baren på hotell-lobbyen med en drink. Han gjorde ikke noe forsøk på å skjule seg, tvert i mot han ropte på Josef.

«Jeg er her for å hjelpe deg Josef», sa mannen med et solid håndtrykk hilste han på tolleren og forklarte at han var reist til Kongo på ordre fra Jannes far. Mannen hadde kontakter i landet, og visste det meste om blant annet diamanter. «Et land som Kongo har milliarder av diamanter i alle størrelser, bare så synd at de er verdt så mye mer enn f.eks et menneskeliv».

«Jeg er glad for å se deg Mr.?» «Kall meg bare Stig, det gjør alle mine venner.» Hvordan vet jeg at jeg kan stole på deg». «Jeg har kjent Jannes far i hele mitt liv, og jeg er kjenner Janne godt, grunnen til at du ikke har møtt meg tidligere er fordi jeg har sonet en lengre fengselstraff for smugling». «Jeg trodde jeg bar diamanter, så var det kokain, min egen feil som kostet meg 15 år i et afrikansk fengsel, et rent helvete kan jeg forsikre deg».

Josefs telefon ringte, det var Hagen. «Gjør deg klar til action i natt, møt oss ved Kinshasa Grand Hotell kl 1900». «Stig vi har en jobb å gjøre i kveld, du må gjerne bli med» sa Josef og så på Stig med håp i blikket. «Jeg er klar», sa Stig og tok Josef i hånden og klemte enda hardere enn sist. 

Klokka nærmet seg 1900 og de var rett utenfor hotellet de skulle møte Hagen og de to soldatene. Plutselig kommer det en haltende katt forbi, med bare et øye, det andre ser ikke ut til å ha vært der noen gang, både Stig og Josef stopper opp for å se på den litt vemmelige skapningen som aldri har vært i nærheten av vann. Plutselig hører de skudd. de kommer nærmere og nærmere, så ser de en motorsykkel komme i mot seg i høy fart, nå med enda flere skudd, de kaster seg unna for ikke å bli kjørt på eller skutt. Motorsykkelen raser forbi er vekk like fort som den kom.

«Gikk det bra Stig?» spør Josef. «Nei, ikke spesielt», svarer Stig og holder seg til hodet mens han blør kraftig fra det som viser seg å være et skuddsår. Hagen og soldatene kommer løpende ut av hotellet. «Det var det jeg fryktet. Vi må legge om planene igjen, de vet at vi er her.»

«Hvem er det der?» spør Hagen og peker på den blødende stakkaren. «Det er Stig, rekker ikke å forklare nå, du kan stole på han, det gjør ihvertfall jeg». «Hva gjør vi nå» spør Josef. «Vi må til flyplassen, der skal vi hente verdifull last.» sier Hagen.

De får tak i to taxier via hotellet og de kjører det en vei i Kongo kan holde, taxiene er mer utenfor veien enn på, men det går bra og de kommer seg vel fram.

«Vent her» sa Hagen. De fire andre blir stående, den ene av Hagens to hjelpere prøver etter beste evne å lappe sammen skuddskadene til Stig, han er ikke like hvit i ansiktet lengre og priser seg lykkelig over at det kun var et streifskudd.

Hagen kommer plutselig ut av ventehallen på flyplassen og har i tillegg til å hentet «varene» booket billetter til hele gjengen. «Sweeden here we come» sa Hagen med et stort smil om munnen. På flyet får endelig Josef svar på mange spørsmål.

Hagen har klart å få ut fire små diamanter på kløktig vis i fra tollvesnets karantene lager i  Kinshasa. «Hvorfor blir vi skutt på når vi prøver å skaffe pengene.» «Godt spørsmål min venn» sier Hagen.

«Det har seg slik at menneskene som ser ut som om de er her for å skaffe seg diamanter på lovlig vis ikke er velkommen, utlendinger er fritt vilt i dette landet fordi lokalbefolkningen vil ha diamantene for seg selv». «De som skjøt er ikke de samme som har Janne.»

«Nå har vi skaffet oss diamanter uansett, se på disse deilige steinene, de skal få Janne fri og deg av kjøttkroken du henger på Josef», sa Hagen og gav han et skikkelig kyss.

Da de landet på Landvetter etter nye 13 timer hadde Josef sovet i minst 10 av disse timene og følte seg tygd på og spyttet ut.

Josef hadde kontaktene i orden og brukte ikke lang tid på å få en kjøper på diamantene. Han fikk mer enn han håpet på, nå hadde han en koffert med to millioner svenske kroner, og det var om å gjøre å få satt Janne fri før pengene ble overbrakt.

Planen var at Toril Hagen og Stig skulle prøve å hale ut tiden med pengeinnkreverne, lenge nok til at de fikk satt Janne fri, de tok ikke sjansen på at de holdt ord. Planen ble endret da det var umulig å få lirket ut noe fra de som hadde tatt Janne. Nå var det bare å håpe på at Janne faktisk var i live fortsatt.

En avtale ble gjort, de skulle møte pengeinnkreverne på et hemmelig sted i en mørk skog i utkanten av Gøteborg. Hagen og de to soldatene var klare på post ca 100 meter unna avtalt sted.

Josef har aldri vært så redd i hele sitt liv. Han satt med pengene på fanget og var redd, kald og oppgitt. Faen så dum det går an å bli. «Jeg beklager dette Stig», sa Josef og så på mannen som var villig til å dø for en allerede tapt sak. «Slapp av, det ordner seg så snart vi har Janne,» sa Stig og klasket Josef vennskapelig på ryggen.

Telefonen til Josef ringte, han klarte nesten ikke å trykke på svar på skjermen med sin blåfrosne fingre. «H-h-hallo» stotret Josef. «Har du pengene?» Ja, men jeg vil se Janne først». «Glem det.»

«Legg pengene på avtalt sted, så kommer jenta om noen minutter, du vet du ikke har noe valg.»  Skulle Josef få se sin kjære igjen så måtte han gjøre som de sa.

I det Josef og Stig gikk bort til det stedet i skogen som var avtalt for å overreke pengene skimter de tre skygger oppe i et tre. Noe som henger, mennesker. Det går kaldt nedover ryggen på Josef og Stig. «NEII!!!» Skriker de i munnen på hverandre. Først ser det ut som om det er Janne som henger der, men det er det ikke. det er Hagen, i Jannes klær og de to soldatene. Hengt! Alle tre, dingler i solide rep og det må ha nylig skjedd, den ene har fortsatt dødskrampe.

«FAEN I HELVETE, hva gjør vi nå?!» Josef brakk seg kraftig og kastet opp, nettopp slik han alltid gjør når han opplever traumatiske opplevelser. Dette var selvsagt på grensen for hva hvem som helst kan tåle. Josef følte enorm skyld enda han normalt aldri har verken skrupler eller moral for noe som helst.

«Vi må bare betale, vi kan ikke ofre Janne.»

De satte seg ned og ventet på at noen skulle komme å hente pengene og å få et glimt av Janne. Så ringte telefonen igjen. «Gå til kirkegården 300 meter nord for denne skogen. Se etter et lys på en av gravene som er større enn de andre lysene» sa mannen i telefon.

De måtte bare adlyde.

Nå var pengene overlevert, det var bare å få tak i Janne.

De fant det sterke lyset på en av gravene, men så ikke noe til Janne, det var blitt svært mørkt og de hadde bare lyset fra telefonen å hjelpe seg med. «Her er det», sa Stig.

Der stod det en kiste som om det hadde nylig verdt en begravelse. «Skal vi åpne sa Josef?», og før han hadde snakket ferdig var de begge i full gang med å åpne kisten. Der lå serberen som Hagen hadde bitt tungen av, og kun han. Han hadde en lapp i hånden. Det stod: «Skaff tre millioner til, ellers dør Janne».

Josef måtte spy igjen….

Vargas

 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.