22. Juli 2011 forandret Norge – til hva?
Mer åpnenhet sa statsminster Jens Stoltenberg etter at det verste sjokket hadde lagt seg etter at bomben gikk av, og skuddene på Utøya endelig tok slutt. Hva sitter vi igjen med – nå fire år senere?
22. juli 2011 forandret Norge – til hva?
Et åpnere samfunn? Nei. Så langt derifra. Vi sitter igjen med langt flere spørsmål enn svar. Det norske samfunnet har ikke blitt som forventet, det har blitt det såret vi fryktet. Det har sluttet å blø, men det renner fortsatt verk. Terroristen skal studere statsvitenskap.
Etterlatte, pårørende, venner og skadde etter 22. juli 2011, skal markere fireårsdagen på Utøya.
Ingen kunne ha gjettet en slik utvikling, for bare fire år siden. Du husker fortsatt reaksjonen, og ble overrasket over navnet, og at det var en nordmann – og ikke en muslim eller andre som vi vet driver med den slags. Du tenkte tanken, ikke sant?
Youngstoreget og Utøya er to av de sterkeste stedende for norsk arbeiderbevegesle, da er det et paradoks, at de fleste av de 800 AUF-erne som deltar i år, er nye medlemer. Registrert etter terroren for fire år siden. Derfor vil det være et folkehav av politikerspirer på nye Utøya i august, når øya endelig skal tas tilbake.
Ellers er det få eller ingen endringer å juble for i det norske samfunnet. Noen venter på neste angrep, andre nekter å se sannheten i hvitøyet og tror på bedre tider. Andre planlegger hvordan de skal presse de site kreftene ut av vårt åpne demokrati, som fortsatt står sterkt i Norge. Fremedhatet likeså.
Rosetoget om samhold, fellesskap og kjærlighet mot terror var desverre et blaff. Vi husker blomsterhavet ved domkirken. En hel verden husker bildene, men til hvilken nytte? Er Norge anderledeslandet – som brukte roser som avmakt mot terror? Mange vil svare ja på det spørsmålet, men tar i så fall en hvit løgn.
Beredskapen er den samme som da norsk politi dummet seg på direktesendt TV. Norges viktigste beredskapstropp ble tatt på senga, det samme ble politiet forøvrig, PST, regjeringen og en forfjamset justisminister. Storberget ble ofret noe senere. Skjønt statsministeren bør få kudos for å ha baller nok til å stå i stormen og samle de som klarte å stå oppreist – på den tiden.
Politiet makter ikke å få på plass politihelikoptre, diskjusjonen pågår fortsatt, bare det alene er uforståelig for folk flest. Hvor mange liv kunne ha vært spart om terroristen ble stoppet mye tidligere? Bare spekulasjoner for alltid, men spørsmålet tvinger seg fram. Da som nå. Bildene av drepte ungdommer langs strandkanten på Utøya har brent seg fast.
22. Juli 2015 blir en dag til ettertanke, fordi vi har lovet de drepte å aldri å glemme!
Viglemmerikke.no
Foto: Dagbladet.no
Vargas
Siste kommentarer