Kjærlighetens uransakelige veier….

Det ble brått slutt etter en voldsom krangel, det var egentlig ikke slik det skulle bli. Men det skjedde, det som ikke burde ha skjedd. Regrets and mistakes, you know…

night vs. morning

Jessica Kennedy via Compfight

Når du vet det er over, tårene renner og er saltere enn noen gang.

Du og din store kjærlighet er ikke lenger to. Bare en av hver, alene, ensom og forlatt. Sengen mangler en, skapene er tømt, du er ensom. Savnet er jævlig. Hjertet blør. Du tror du dør. Du ser etter han overalt.

– Lukten hennes sitter i sengetøyet, hennes lukt, bare slik hun kunne lukte, du lukker øynene og kan se henne ligge i sengen. Du håper hun er der når du åpner de igjen. Du vil ikke være alene. Du savner henne. Har hun allerede kunnet glemt alt dere hadde sammen? Smilet, latteren, turene, måltidene, samholdet, og det å våkne sammen. Ha tid til hverandre. Alt det som var så fint er borte.

Du klarer ikke å gå på skolen. Du ser henne sammen med en annen. Er de sammen? Du kommer ikke videre. Du elsket han så inderlig, og av hele ditt hjerte. Det skulle alltid være dere to. Alltid.

Han har aldri hatt en annen enn henne. Ikke hun enn ham heller. De var ett.

Hun kommer plutselig innom for å levere nøkler. Det er vondt å se henne. Savnet sitter i sjelen, du bør si noe, men klarer du å fram noen ord. Kanskje alt blir enda mer feil? Du tar sjansen.

Du sier, «Jeg savner deg så inderlig». Hun ser på deg, med de øynene som du forelsket deg i, som speilet hennes hjerte til deg.

» Vær så snill, ikke gå, bli litt», jeg har det vondt, og jeg elsker deg så inderlig! Unnskyld». Du ser at øynene blir fylt med tårer, dere gråter sammen.

Hun sier stille «jeg klarer meg ikke uten deg. Jeg elsker deg også!» «Vi skal klare det, sammen! Jeg vil aldri finne en som deg. Aldri.»

Klarer du å si unnskyld, før det er for sent?

Vargas

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.