Du husker det så godt, den gangen for lenge siden. Den sitrende spenningen. Før hver eneste lørdag. Tippekampen kl 16:00, da fotball på TV, kun ble spilt på lørdag. Klokka fire. Ikke på søndag klokka fem, eller mandag klokka 21:00.

Kampen, Tippekampen gikk på TV. På den eneste kanalen man hadde tilgjengelig, på NRK. Arne Scheie eller Knut Theodor Gleditsch, fotballelskere som visste hva de snakket om, snakket til oss som om det stod om livet. I hver kamp. Og det gjorde det ofte. Også for spillerne.

Aldri var vi så lykkelig som den lørdagen favorittlaget skulle på TV. Dine spillere løp ut på engelsk gress, på en engelsk bane i England. Det var Tippekamp. Klokka var fire. Du husker det som om det var i går, du hadde forventninger, men det ble uavgjort, eller enda verre. Det ble tap. Men en sjelden gang skjedde det. Favorittlaget vant. Du glemmer det aldri. Det var komplett lykke.

Den gang fotballspillerne var fra England, og spilte på ditt favorittlag, spillerne var ikke fra Elfenbenskysten, Nigeria eller Frankrike. Nei, de var fra ball-øya. Der fotballen kommer fra. Der spillerne hadde skinnskjegg, manglet to tenner, men gikk på med dødsforakt for å vinne. Vinne hver eneste takling, hver eneste duell og hver eneste kamp. For fansen og for seg selv. Ikke nødvendigvis for lønna.

Molineux Stadium, W-ton 1987 4

SteelwayUK via Compfight

Molineux panorama

Glenn Wood via Compfight

De reisTE fra kamp til kamp i buss. Sammen. Ikke i Lamborghini, Porsche eller Aston Martin.

Tippekampen blir aldri den samme igjen. Hverken for spillerne, eller for fansen. Pengene og higen etter mer, har ødelagt verdens deiligste sport i uoverskuelig framtid. Spillerne går fra klubb til klubb, de kaster drakta og reiser til en ny klubb, med ny drakt, til nye fans for større lommebok.

Lojalitet er et fremmedord. Jo flere grådige spillere som kommer til England for å løpe på grønt gress, engelsk gress, jo større blir gapet mellom fans og klubb, jo dyrere blir det å reise på kamp, og jo dyrere blir det å se favorittlaget på TV.

For mange som elsker fotball generelt, men kanskje engelsk fotball spesielt, er denne tiden mellom sesongene et mareritt. Fortsatt er det mer enn seksti dager til en ny sesong begynner, fortsatt er det mange spillere som kommer og går, fortsatt kan manageren erstattes.

Alt det uvisse, alt som skjer nå i mellom, der ingenting er sikkert, river deg som en mare. Før det hele braker løs i starten av august. Du kan begynne å puste normalt igjen, du har fått igjen ansiktsfarven. Du kjenner sitringen, forventningene og håper på endelig suksess for ditt favorittlag.

Det er i år det skal skje. Følelsen av seier, triumf og felles lykke for alle som elsker nettopp ditt lag. Suksessens frydefulle sjarm.

Regjeringer kommer og går, ekteskap ryker, venner forsvinner – nye kommer inn i livet dit. Men en kjærlighet består livet igjennom. Laget. Ditt lag, som du lever med i kropp og sinn hver time av døgnet. Ingen skifter lag. Det er umulig. Ingen selger sjela si, ingen ekte supportere ihvertfall.

Premier League og Championship starter opp sesongen 2015/2016, lørdag  8. august. Det er 62. dager å vente….

WOLVES FOREVER.

 

Vargas

Tags: Arne Scheie, ball-øya, engels gress, England, Knut th. Gleditsch, NRK, penger, Tippekampen, ære

Pin It on Pinterest

Les også vår forrige artikkel
Sommeren som forsvant!

Alle husker sommeren 2014 om den beste på manns minne. Det er som de fleste vet, jævlig lenge. Om du...

Champions League Finalen 2015 – Juve vs Barca! 6. juni!

https://www.youtube.com/watch?v=0Qqd6T_A9LY  Skal du til Italia, eller kanskje Spania i den første helga i juni, bør du legge dette på minne....

Lukk