Sparer du til egen begravelse?

Ja, for du vet du skal dø? Ikke sant? Døden kommer til oss alle. Og da er dette livet over. Du begraves, i en begravelsessermoni i form av, som de to vanligste som kristen- eller ikke-kristen i Norge – urnenedsettelse eller kistebegravelse.

Har man en annen religion, kan man velge andre alternativer. Felles for alle disse, det koster skjorta og bli begravet i Norge. Uansett hvilket alternativ man skulle ha uttrykt ønske for, før man går bort. Har man ikke rukket å ytre noe ønske, velger de aller nærmeste for deg.

Døden er for mange et av de vanskeligste og mest tabubelagte tema man kan snakke om. Derfor velger Vargas12.com, nok en gang, å skrive om nettopp det, fordi det skal hjelpe våre lesere til å dele tanker og meninger om lite åpne emner. Som om døden.

Ser man i gjennomsnitt hvor langt et liv er, er det i alle fall for kort til å bruke tid til å spare til egen begravelse, vil kanskje mange si. Er det ikke bedre å bruke pengene til langt mer fornuftige gjøremål, enn planlegge til etter døden? Da har man jo liten glede over verdiene. Men det er altså de etterlatte, nære og kjære som bør slippe unna byrden.

The hearse carrying Herberts Coffin arrives

james o’hanlon via Compfight

Du tenker kanskje som mange andre: «Jeg driter jo i det, jeg er jo uansett …» Men noen velger å vise sine nærmeste den respekten de fortjener, og faktisk sparer de tusenvis det koster. Ja, mellom 40.000 og 70.000 kroner, alt etter som.

Hvilken kommune, hvilken kiste, hvilket begravelsesbyrå og hvilke transport, til hvilke kostnader er og blir sentrale spørsmål for den dødes familie. Om den døde da ikke har satt av penger til sin egen begravelse. Kirken, tar ikke penger for å utføre en begravelse, uansett hvilken religion du tilhører.

Man går neppe rundt og planlegger å dø i ett sett, spesielt om man er ung. Da tenker man kanskje på døden som noe ukjent. Noe som skjer gamle mennesker som bestemødre, oldefedre og de som er så uheldig å bli narkomane, eller truffet av lunefull og snikende kreft.

En bilulykke, arbeidsulykke, en sjelden flyulykke, arvelig sykdom, hjerte- og karsykdommer, fedme eller alkoholisme. Det er faktisk bare å vrake og velge. Ingen har så langt sluppet unna. Den endelige hvile. Begravelse? Who cares? For en dustete seremoni! Er det ikke det?

Å måtte ha en grav å gå til.

Den døde hører etter all sannsynlighet ikke en dritt av hva du gråter for, der du står og lider ved en eller annen pyntet sten. Enten det var en ung person, kanskje ditt barn, eller en eldre. Kanskje din far eller mormor. Er man død, ifølge legevitenskapen. Er man borte. Også fysisk og mentalt. Men, det er heldigvis et, men. Ellers ville døden vært en dustete og negativ måte å ende livet på.

Den som står igjen, den som lider. Savner, gråter og tenker på den døde som noe kjært og umistelig; har så absolutt godt av å få ha et sted å sørge, et sted til ettertanke, et sted å dele sorgen med andre etterlatte. Et sted å få lov til å dele tanker og tårer etter en vanskelig tid.

Er du en person som er så etterrettelig at du setter av egne midler – til din egen begravelse, er det utvilsomt et tegn på at du er svært opptatt av dine etterlattes beste. Gjør deg flid med ditt liv, og glem aldri i din hverdag, dette livet som du lever nå og i morgen, vær deg bevisst at det er det, som er selve livet.

Mennesker, er menneskers glede i livet. Alltid.

Døden, et endelig punktum. Alltid.

 

Vargas

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.