Vil du være usynlig?

Du lusker deg ut i gangen for å se gjennom nøkkelhullet, klar bane, ingen å se. Du tar sjansen og lister deg over dørstokken idet du kjenner hjerte hamrer raskere og du blir knusktørr i munnen. Du drar hetta over hodet, solbrillene er på som alltid. Til tross for ubehaget krummer du ryggen og går med raske skritt ned de fire trappene, gjennom ytterdøren og merker med det samme, den varme vårsola i ansiktet når du er ute. Et øyeblikk glemmer du de evige bekymringene og angsten.

Et lite øyeblikk kan du faktisk kjenne et snev av ulykke, en rar og ukjent følelse du gjerne skulle hatt er av. Langt Oftere.

Du vet at hvem som helst kan se deg – og du er raskt tilbake inne din egen boble igjen. Å ikke være usynlig, når det er det eneste som gjør at man kan puste normalt – er jævlig og skummelt på engang. Du gråt for første gang på tjue år den dagen du hørte låta for aller første gang. “Styggen på ryggen” av OnklP. Teksten traff deg mitt hjerte, mitt i sinnet og ble værende. Den hjalp deg har du fortalt, fordi den gav bevis for at det var flere enn deg som hadde det på samme måte. Like jævla usynlig, men så var det nettopp det som gjorde det mulig å leve også.

 

Utenfor nærbutikken kan du se en stor hund stå bundet, rett utenfor inngangen. Du har ikke klappet en hund siden du var ni og den tok et jafs av jakken din, du ble livredd og går i flere dager, siden har du ikke rørt et dyr. Du stanser, betrakter dyre som åpenbart venter på sin eier. Du tar noen skritt nærmere, men snur deg vekk når bikkja vender blikket din vei. Du kan alle triksene i boka og vil ikke provosere kjøteren til å angripe; for du vet det er det de gjør disse lodne skapningene med tenner, skarpe som kniver. Du vet du har et arr et sted. Tjue minutter senere er du endelig ved kjøledisken, du legger merke til at hånda skjelver når spixpacken plasseres i handlevogna. “En pakke Rødmix, uten papir” sier du lavt og hører samtidig at stemmen skjelver, nesten uten lyd. Du vet du må gjenta det fordi ingen kunne høre deg.

“Unnskyld?” klemmer kvisetryne bak disken ut av seg med et skjevt, hektisk smil og et flakkende blikk.

Du merker at svetten pipler, du forsøker å ta deg sammen, men kommer raskt på at denne kassen ikke har tobakk. Du må ut i gangen, med en slik kvittering med kode – og brillene ligger hjemme på kjøkkenbenken. “Faen og” sier du med betydelig trøkk. “Jeg … skulle hatt noe tobakk … kunne du ha hjulpet…” Mer får du ikke sagt før konfirmanten er på deg som en hauk. Du må dra hetta litt ned, for å få inn litt luft, du er i ferd med å krepere. Med en klar og pipete stemme sier han: “Hva vil du ha, jeg kan ta den ut av maskinen for deg.” Akkurat da du øyner håp om å overleve dagen, merker du en hånd på skulderen din. “Kjetil, faen er det deg, jeg kjente deg ikke igjen igjen jeg? Jævlig tynn du har blitt da!”

Du merker at du er i ferd med å drite i buksa, men på ren trass klarer du å holde tett bakover.

“Nei, er det deg da Torill, så fint … å se deg.” Kjerringa som holder oppe køen i sjappa ser rart på deg og smilet som nettopp lyste opp hele område er plutselig borte. “Bente, det er jeg som er Bente, Torill gikk i B vel i B-klassen tror jeg.” Du berger deg etter hvert ut av situasjonen, får med deg tobakken og ølet og strener ut av butikken dyvåt og skjelven. Angrer bittert på turen, men måtte berge morra-pilsen. Gleden av å kjenne vårsola er borte, du vil ikke være ute mer. Du vil hjem.

Tanken strener rundt på de traumatiske opplevelsen, Bente eller Torill, du kunne ikke erindre noen fra hverken A eller B på skolen med det navnet. Du vet det er mindre enn en kilometer fra butikken og hjem, men aldri har det vært lengre. Du lengter hjem, til kjøkkenbenken, til brillene, til å ta deg dagens første øl, en rullings, men først og fremst – aller mest til å være usynlig. Til å forbli borte.

Kjenner du deg igjen?

 

Vargas

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.