I år vil 600 nordmenn dø ved egen hjelp …

Selvmord er noe man lar være å snakke om, det er for smertefullt, tabubelagt og vanskelig. Mørketallene vet man lite om, men det er all grunn til å tro at registrerte selvmord, vil runde seks hundre. Det er fryktelig mange mennesker.

Når vi vet at det 11.000 nordmenn vil dø av kreft, og drøyt hundre vil dø i trafikken, på samme tid. Får man litt perspektiv på tallene. Norske politikere liker sjeldent å snakke om selvmord, for overnevnte grunn.

Lest? Bekymrer du deg unødig?

Dessuten koster det mye penger å forebygge og behandle psykisk syke, for det er hos de sykeste syke, tallene er størst. Og langt flere menn enn kvinner, velger å avslutte livet ved egen hjelp. I psykisk helsevern, døde 1910 personer mellom 2008 og 2015.

Selvmord kan forebygges Foto: Wikimedia Commons

Sett i sammenligning på antall døde i trafikken, er det altså fem-seks ganger flere selvmord, men budsjettet for norske politikere er motsatt. Det settes av enorme summer hvert eneste år, for å forebygge trafikkdød. Det er selvsagt flott, men burde det ikke bli satset mye mer på psykisk helsevern i dette landet også?

Eller er det ok og innafor, at mer enn seks hundre familier må begrave en person, en bror, far, en søster eller mor – hvert år? Har du et familiemedlem å avse til den dystre statistikken? Hva hadde du gjort om din sønn eller datter, valgte å dø for egen regning?

De sykeste av de syke, de som sliter med selvmordstanker, de som sliter med å leve og frykter hverdagen mer enn døden, kan skjule det i lang tid. Regjeringer garanterer for nye handlingsplaner mot forebygging av selvmord, likevel øker tallene hvert år, som bevis for at jobben som gjøres – er alt for dårlig fra politikernes side.

Kan du og jeg gjøre noe, for å unngå at noen i våre nære relasjoner, tar dette tunge, alvorlige og meningsløse valget? Selvsagt kan vi det.

Vi må rett og slett bry oss oppriktig om hverandre, og tørre å spørre. Finnes det det et mørke, finnes det tunge tanker og desperasjon hos noen vi er glade i, bør vi være på vakt og ta tak, være til stede og gi nærhet. Det gir åpenbart ingen garanti, men kan være nok til at vedkommende spør om hjelp. Selvsagt er det vanskelig, nesten umulig å nå gjennom til den som er suicidal. Men vi har ikke annet valg enn å forsøke.

Man finner neppe en større sorg for familien, enn å sitte igjen med alle spørsmålene i tillegg til all lengsel og smerte, etter å ha mistet sitt eget barn i selvmord. Man kan aldri forestille seg tapet før man står i det helvete å ikke få vite hvorfor. Det burde ha vært et folkekrav i Norge, at langt større summer blir brukt på psykisk helsevern, for å få selvmordstallene ned.

I 2015 viser tall fra SSB, at så mange som 400 menn, døde etter å ha valgt døden selv, der 190 var kvinner, samme år. Hvorfor finnes det f.eks ikke et selvmordsregister i Norge? Det alene er direkte skammelig.

Er det skammen og tabuene rundt tema, eller er det fordi det er gutter og menn som tar sine liv? Nå må noe gjøres for de psykisk syke, Ikke snart, ikke etter endt vurdering etter handlingsplanene, ikke i morgen, men NÅ!

Hører du, Bent Høie? I dag!

Vargas

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.