Greit vi ikke vet hva framtiden bringer?

Da vi skrev 2019 for litt over ett år siden, kunne vi åpenbart ikke gjette på hvilke hendelser og begivenheter, katastrofer og klima-fokus som skulle bli oss til del gjennom året. Greit vi ikke vet hva framtiden bringer?

Greta Thunberg og eksperter peker på en verden som er i en farlig endring, en forandring som gjør oss mennesker sårbare for det som kommer.

Kanskje er det greit vi ikke vet hva framtiden vil bringe?

Epidemier, flom, tsunamier, jordras, orkaner, skogbranner, tyfoner, men også terrorangrep på uskyldige, mishandling, voldtekter og drap, hver minutt over hele kloden. Ren ondskap satt i system og naturkatastrofer vil følge oss i 2020 også. Takk, Gud for at vi ikke vet.

Lest? Hva er viktig i livet ditt?

At planeten Mars skulle kunne berge menneskeheten i framtiden var en ukjent tanke for få år siden. Nå er det faktisk mer reelt enn noen gang, fordi Jorden er syk, planeten vår brenner, og vil bli ubeboelig på sikt. Ikke i 2020, 2021 eller om ti år, men om fem hundre til tusen år, kan det være vanskelig å være til stede på Tellus.

En grusom tanke at alt vi kjenner som vakkert på jorda, vil forsvinne fordi vi ikke har klart å ta vare på planeten. Trist, men sant alle den tid det stemmer det ekspertene hevder – at problemene vi står overfor er menneskeskapte. All plasten vi ser i havene, er bare ett av mange problemer, som alt for mange nasjoner ikke ser alvoret av.

Hvorfor?

Det meste av forskningen sier ikke at jorda sendes inn i en evig ond spiral i 2030. Klimaendringene er ille, men ikke så ille ennå, så vidt vi vet.

NRK.no
Greit vi ikke vet hva framtiden bringer?
Foto: ArtTower fra Pixabay

Greit vi ikke vet hva framtiden bringer?

Penger, sannsynligvis. Det er altså viktigere for mange statsledere, som f.eks Donald Trump, at USA gjør gode penger på å straffe andre nasjoner med handelskrig. Og at USA får inn penger på vegne av seg og sitt, enn at presidenten skjønner hvor stort miljøproblemet er globalt. USA nekter nemlig å skrive under Paris-avtalen, som ville ha fått stormakten til å senke klimagassutslippene.

Mye tyder dessverre på at den globale oppvarmingen går betydelig raskere enn først antatt. Isen smelter på Grønland og på begge polene, havet stiger og vi kjenner ikke konsekvensene av det hele. Det vi vet er at kloden blir varmere år for år, og at svært lite blir gjort for å snu det.

Sannsynligvis er det allerede for sent. Kloden er i ferd med å bryte sammen.

Utfordringen for menneskeheten og det moderne samfunnet, er at vi ikke vet konsekvensene av en betydelig varmere klode de neste tiårene. Vi vet for lite om fremtiden her hjemme og kloden forøvrig, men når vi tenker tilbake på året som har har gått – kan man bli skremt av mindre.

En ting er naturkatastrofene og den globale oppvarmingen.

Helt andre og kanskje enda større utfordringer er den manglende viljen til nedrustning blant stormaktene. Nord Korea er fortsatt en løs kanon på dekk, det samme er den gale mannen i Det Hvite Hus. Kina sitter på gjerdet og følger nøye med, mens deres gode venn i Russland, Vladimir Putin er selve Jokeren i spillet.

En tredje verdenskrig er ikke særlig sannsynlig, men det betyr ikke at uenighet mellom viktige militære aktører ikke kan bli farlig. Natos manglende evne til å stille krav til Tyrkia, er et godt bevis på at Norge vil få problemer å få hjelp – om noen skulle ønske å angripe oss.

Nato tør altså ikke å gå inn i militære konflikter, til tross for at det er derfor organisasjonen eksiterer. Dermed er Europa i villrede, nasjon for nasjon.

Greta Thunberg er en av få som har skjønt tegninga, hun forsøker å vekke opp statsledere som går med hjernen i fatle. Hver og en ønsker å male sin egen kake, men hvordan? Når kjøkkenet er borte?

Vi kan ikke annet å fri oss fra tanken, holde på hatten, og ta i mot året 2020 i visshet om at vi ikke kjenner hva året vil inneholde. Om det vil smelle?

Ja, til de grader også. Om vi får oppleve 2021? Hvem vet?

Kilde: NRK.no

Vargas

22. juli – 8 år senere …

22. juli hvert år, vil vi markere og huske. 8 år er lenge, men føles kort når vi ser tilbake på dagen da terroristen angrep oss. 8 år er lang tid tid, men føles kort, når vi vet hvilken smerte og lidelse terroristen påførte oss.

8 år er lenge, men føles kort når vi vet at terroristen slaktet ned ungdommene på Utøya hvor 69 mennesker ble drept – og 8 mennesker ble drept av bombeattentatet mot regjeringskvartalet.

22. juli vil forbli en dag hvor vi minnes de som mistet livet. 8 år senere, kan vi ønske og håpe at det aldri skjer igjen. Terroristen er fengslet og dømt til 21 års forvaring, om to år vil han bli vurdert på ny, men forbli i fengsel.

Vi lover å huske på de døde. La minnet om dem leve evig. Vi har tørket tårene, men vi skal aldri glemme.

Lest? Skremmer terroren deg fra å reise?

Du husker hvor du var, hva du tenkte og hva du følte da de første meldingene kom. Vi husker hva vi vi tenkte, hva vi gjorde og hva vi skrev, da de første TV-bildene av et rykende inferno fra Oslo-sentrum kom. Vi husker også med gru de første meldingene som var både skremmende og uvirkelige, som et mareritt – skyting på Utøya.

Arbeiderpartiets sommerleir i Tyrifjorden, et idyllisk paradis, var forvandlet til et blodig mareritt. En person slaktet ned alle han fant på sin vei. I mer enn én time gikk terroristen rundt og valgte seg sine offer. Politiet var på vei, men de kom så alt for sent.

Vi husker Kongens ord under minnekonserten, statsministerens tale i Oslo Domkirke, vi husker alle andre lovnader og hyllester, vi husker også at Kronprinsen sa, at Norges gater burde fylles med kjærlighet, vi fikk vite at landet burde bli et bedre sted etter terroren.

I sannhetens navn har lite endret seg til det bedre. Dessverre.

Allerede få måneder etter at siste skudd falt på Utøya, begynte det å ulme i media. Etterlatte hadde problemer med å bli trodd, ikke fikk de den erstatningene de hadde krav på, ikke ble de hørt eller sett. Alt ble bare stille.

Noe av det mest groteske og mest smertefulle som skjedde den dagen, som jeg etter beste evne har forsøkt å heve meg over, var vissheten om at noen hadde strippet meg for menneskelig verdighet og betraktet meg og mine venner som undermennesker.

Han så på oss som rotter; fritt vilt. Det var bare å drepe oss, vi var forrædere. Vi, ungdommer, hvis eneste forræderi var en tro på et samfunn hvor de menneskelige verdier settes i først rekke.

Eivind Rindal overlevende etter Utøya 22. juli 2011 // Dagsavisen

8 år er gått, det samme gjorde justisminister, Knut Storberget, også det for sent. Sjefen for PST, Janne Kristiansen burde også ha gått av med det samme, men ventet pinlig lenge. Noen mener fortsatt at statsministeren selv, Jens Stoltenberg, burde ha gått av – etterhvert. Han hadde ansvaret for sikkerheten til norske innbyggere – disse menneskene fikk ikke hjelpen de desperat behøvde.

Andre påstår at Stoltenberg var den samlende lederen i en tid hvor landet var i kaos og Sorg, og at han sto oppreist i en krevende tid som leder – der verdens øyne hadde Norges største terrorangrep i moderne tid i fokus.

Med fasit i hånd, får den rødgrønne regjeringen, med Arbeiderpartiet i spissen, flengende kritikk ved å være alt for dårlig forberedt på et angrep på Norge, gjennom Gjørv-kommisjonens rapport som ble offentliggjort – 13 måneder etter angrepet.

22. juli – 8 år senere …

Selvsagt burde PST og Norges regjering ha vært mer på ballen når det kommer til å ha kontroll på potensielle terrorister, men i dette tilfelle var det en ensom ulv, som jobbet på egenhånd – dermed vanskeligere å stoppe før han fikk gå til angrep.

Dessverre vet vi i dag, 8 år senere, at det var kun tilfeldigheter som gjorde at terroristen ikke ble stoppet i kjøretøyet han brukte til Utøya. Det ville ha spart 69 mennesker livet. Hvorav 33 var under 18 år. Tilfeldigheter som vi i dag vet har endret hele nasjonen.

8 år senere og vi skal markere dagen med å minnes alle de som ble berørt av den voldsomme eksplosjonen ved regjeringskvartalet og alle de som selv ble berørt, skadd eller mistet noen denne dagen, vi aldri vil glemme. Vi vil selvsagt også markere dagen for alle de 77 uskyldige, som døde grunnet terroren som rammet landet vårt.

22. juli – 8 år senere ...

22. juli vil bli husket for sjokket da de første bildene kom, men dagen vil også bli husket for at vi var ikke forberedt, vi ble lammet av sjokk. Nødetatene gjorde sitt, etter beste evne, uten at de evnet å hjelpe i tide.

Vi vet nå, 8 år senere at det er mye som burde ha vært gjort annerledes når alarmen gikk, men vi vet at det meste burde ha vært forberedt bedre enn det var. Hadde PST og myndighetene hatt en bedre beredskapsplan, med blant annet et operativt politihelikopter tilgjengelig, vet vi at terroristen kunne vært plukket ut fra luften.

I stedet var det radio- og TV-bilder som så skremmende tydelig, viste terroristens henrettelser i strandkanten på Utøya. De fleste trodde ikke sine egne øyne. Dagen etter viste blant andre TV2, hvite plastsekker på samme sted. Mennesker, drepte ungdommer på Utøya. De første tallene var åtti drepte.

Vi husker det veltet seg i oss.

Hva kan vi gjøre for at dette aldri skal skje igjen i Norge? Kan man få noen garanti for at en ensom ulv ikke går amok på en skole, på en sommerleir, konsert eller festival? Neppe. Man kan forebygge, ha bevæpnet politi og sørge for at mangfoldet i samfunnet, snapper opp unge som er i ferd med å falle utenfor systemet.

22. juli – 8 år senere ...

Vi kan forsøke å stagge de mørke kreftene som ulmer i små høyreekstreme grupperinger, militante utskudd som ønsker å endre verden på sin forkvaklede måte. Eller forhindre unge ensomme til å ville hevne seg på andre, for selv ikke å ha lykkes i livet.

Et åpent demokrati som det norske samfunnet, vil alltid være sårbart for angrep utført av terrorister. Nettopp slik vi har sett de siste årene i Stockholm, Paris, Barcelona, Nice, Berlin og London. Dessverre vil det skje igjen, sannsynligvis også i Norge.

Ved å være bedre forberedt enn i 2011, kan PST og myndighetene være bedre på etterretning og samarbeide over landegrensene, for å kartlegge grupperinger og enkeltmennesker som har terrorplanlegging for seg.

Enten via organisasjoner eller som sympatiserer med disse. Ved å forebygge og planlegge handlinger, før terroristene rekker å gå til nye angrep. I en verden med ulike religioner og styresett, med ulike verdier og verdenssyn, vil det alltid være muligheter for konflikter, som kan føre til voldsomme handlinger. Slik vi vet terrornettverket IS har utført gjennom flere år.

Ondskap er noe man lærer å ta del av, dessverre er verden mer skjør og utrygg enn på veldig lenge. Terroristen som angrep Norge for 8 år siden, har sine sympatisører, disse kan ønske å videre før hans arbeide. Det bør norske myndigheter gjør alt for å forhindre.

Vi bør sørge for at de 77 som ble drept 22. juli 2011, ikke døde forgjeves, men blir minnet med heder og ære. Og for at de aldri må bli glemt og at ingen andre nordmenn skal måtte lide samme grufulle skjebne, i nye terrorhandlinger på norsk jord.

8 år etter 22. juli sitter vi igjen en følelse av mye burde ha vært gjort annerledes i forkant av angrepene i Oslo og på Utøya. Det er først og fremst politikernes ansvar.

Gater fylt av kjærlighet, av Eivind Rindal.

Vargas

Terrorister vil ramme Norges nasjonaldag

Terrorister vil ramme Norges nasjonaldag. Selveste 17. mai er en merkedag, en dag Norge utvilsomt er i fokus for resten av verden. Et eventuelt terroranslag, på  hovedstaden på en slik dag – ville ha fått massiv oppmerksomhet.

Mer enn ellers når Norge farges i rødt, hvitt og blått. 

Heldigvis er PST oppmerksomme, tar viktige forhåndsregler ved å stenge av de viktigste hovedgatene med større kjøretøy. Likevel er det foreldre som unngår de travleste stede på denne dagen, fordi det kan være noen som ønsker å ramme oss på verst mulig måte.

Dessverre har disse noen, ensomme ulver eller terrorister som sympatiserer med terror-organisasjoner, lykkes i en lang rekke land, inkludert Sverige. Norge bør være forberedt, det er dessverre snakk om tid før det smeller, det kan være vår nasjonaldag som er tid og sted.

Terrorister vil ramme Norges nasjonaldag.
Terrorister vil ramme Norges nasjonaldag
Minnesmerke etter 22. juli i Oslo Foto: Privat

Man kan ikke tenke seg noe verre enn at noen kjører inn i folkemengdene på 17. mai, for å drepe så mange som mulig, slik vi har sett grufulle handlinger utført i mange store byer i Europa de siste årene. Ren ondskap, satt i system.

Terroren har endret seg, den er kommet så nær at vi kan føle den på kroppen – og det er uskyldige sivile som er målet. Helst så mange ofre som mulig per angrep. Barcelona, Stockholm, London, Nice, Paris med flere – hvor og når skjer det igjen?

17. mai Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø eller Fredrikstad? Er myndighetene godt nok forberedt, og hvordan kan man være forberedt?

Norske politikere vet inderlig godt hva som skjedde 22. juli 2011, og har satt i gang tiltak etter at Behring Breivik drepte 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Men om det er nok, og om vi er forberedt på hva som skjer når noen forsøker å ramme oss igjen, vet vi lite om.

Norge er selve symbolet på demokratiet og det frie samfunnet vi lever i og det er nettopp det, mange ønsker å ta fra oss. Onde krefter er i emning, det har vært stille lenge, kanskje litt for lenge. Vi bør ikke være naive og tro at vi ikke kan bli rammet av ondskapsfull terrorisme igjen.

Vi kan selvsagt håpe på at det skal gå bra i år, neste år og i mange år framover, men er vi forberedt nok? Er politiet og PST oppdatert på aktiviteten som pågår i det skjulte?

Mulig det er både spekulativt og dumt å sette fokus på mulige terrorhandlinger på norsk jord, men er det ikke viktig å ikke glemme de som ble rammet i 2011 og deres etterlatte? Er det ikke på plass med en advarsel på en dag hvor gatene fylles av festglade mennesker?

Uansett hvem du spør, er det ingen som har noen kjære å miste i nye terrorangrep på uskyldige sivile, nå, på nasjonaldagen eller senere.

Er vi ikke forpliktet til å aldri glemme?

Vargas

22. juli – seks år etter …

22. juli – seks år etter. Skuddene på Utøya har stilnet. Hylene, redselen, skrikene og gråten har lagt seg. 22. juli 2011 virker fjernt, men likevel så nært. Minnene vil leve evig.

Kanskje fordi vi ikke har kommet noe særlig videre med sjokket og opplevelsen av å bli angrepet. Rettssaken og et gjentagende fokus på terroristen i nyhetene har gjort det vanskelig for mange offer og etterlatte å komme videre.

AUFs sommerleir har igjen blitt holdt på Utøya de siste årene, men aldri like levende og humørfylt som før angrepet.

Selv om drønnet for terroristens våpen har dødd ut og de hjelpeløse ropene om bønn og hjelp aldri nådde fram, er tårene like salte og savnet etter de som aldri kom hjem – like ekte og sårt.

Det har gått seks år siden Anders Behring Breivik gikk til angrep på Norge.

22. juli – seks år etter …

Hva har skjedd siden?

Ikke m er enn at politiet endelig har fått på plass to nye og større helikoptre. Resten er faktisk nøyaktig like galt som den gang da bomben og skuddene falt. Når og hvor neste terrorangrep rammer oss vet vi ikke. Vi vet bare at konsekvensene blir like ille.

Denne artikkelen er kraftig redigert grunnet tekniske problemer. Vargas12.com beklager alle ulemper dette måtte medføre.

Vargas

Massemorder skiftet navn til Fjotolf!

Ifølge VG.no, skal Anders Behring Brevik ha fått godkjent navnebytte, til Fjotolf Hansen. Massemorder skrifter altså navn, i håp om at tiden skal lege alle sår, og at Behring Breivik-navnet skal bli glemt. Det er han allerede for mange, men aldri hans gjerninger.

Om hans grufulle handlinger, endelig har gått opp for ham, eller om det er andre årsaker til navneendringen vites ennå ikke.

Massedrapsmannen, Fjotolf Hansen, soner en dom på 21 års forvaring for å ha forårsaket 77 menneskers død 22. juli 2011. 69 drepte ble funnet på Utøya og 8 ble drept i Oslo sentrum, da en bombe gikk av i regjeringskvartalet.

Massemorder skiftet navn til Fjotolf!

Fjotolf Hansen soner i tre ombygde celler i Skien fengsel. Norges farligste fange har ingen sosial omgang med andre fanger. Den lille tiden han konverserer med andre, er fengselsbetjenter, lege og fengselsprest.

Om du tror dette er en dårlig fleip, må vi konstatere at dette faktisk er helt sant. Anders Behring Breivik heter nå Fjotolf Hansen, noe må han kanskje finne på for å få oppmerksomhet. Nylig ble det kjent at Norge mest omtale fange, har fått besøksvenn i fengslet. Dette er i følge VG.no

At noen orker å være i samme rom som Fjotolf Hansen, er ikke noe annet enn bemerkelsesverdig.

Fangen, terroristen og massemorderen vil neppe bli satt fri igjen i løpet av sin levetid. Heldigvis.

Vargas

London angrepet av terrorister igjen!

Minst syv er drept og nær femti skadet, flere av disse alvorlig.

London er preget av enda et angrep, London ble rammet i mars, der tre mennesker mistet liv, deretter ble Manchester offer for en gal manns verk, nye tjuetre mennesker ble drept og svært mange alvorlig skadet.

Sent lørdag kveld ble London igjen rammet av ondskapsfull terror der angriperne brukte en varebil og lange kniver som lignet macheter ifølge øyenvitner. For å gjøre mest mulig skade på så mange mennesker som mulig.

Les gjerne: Skremmer terroren deg fra å reise? 

 "why are you taking pictures?" the policeman asked

Russell Shaw Higgs via Compfight 

(mer…)

Europa League-finalen i Friends Arena preges av terroren

Stockholm er klar for den viktigste kampen på den flotte stadion, Friends Arena. Men, terroren i Manchester vil sette sitt preg på kampen. Naturlig nok. 

Ifølge Manchester Uniteds direktør Ed Woodward, er det å vinne fotballkamper så lite viktig, det setter livet i perspektiv, og våre tanker går til de berørte, de etterlatte og ofrene etter terroren på Manchester Arena.

Les gjerne: Salman Abedi gikk på konsert for å dø

Representanter fra UEFA har fortalt Aftonbladet.se at det ikke er rett tid å feire fotballfesten akkurat nå. Ett musikkarrangement før kampen er innstilt, i respekt for de berørte etter terrorangrepet i Manchester.

 

(mer…)

Salman Abedi – gikk på konsert for å dø

Salman Abedi – gikk på konsert for å dø. Inne i foajeen mellom Manchester Arena og Victoria Station, utløste Abedi bomben han bar på kroppen.

En hjemmelaget spikerbombe som tok med seg 21 andre i døden og skadet nær 60 uskyldige unge mennesker. Deriblant 8 år gamle Saffie Rose Rousoss, som var på sin aller første konsert med sitt store idol, Ariana Grande. Det ble også hennes siste.

Saffie va på konsert med sin mor og storesøster, men noe gjorde at de var komme bort fra hverandre, mor og søster overlevde med mindre skader, Saffie døde av skadene.

En ny generasjon musikk-glade mennesker, ble i natt rammet i Manchester by.

Terror er blitt vanlig i Europa, men vi må sørge for å aldri glemme ofrene, vi må sørge for å ta angrepene på aller største alvor, for at samfunnet skal fungere – snarest mulig etter at sjokket har lagt seg.

Salman Abedi – gikk på konsert for å dø.

Men vi må aldri bli blaserte i kampen mot terror og mennesker som Salman Abedi. Salman ble bare 23 år gammel, den unge mannen fra Manchester – er kjent fra politiet fra tidligere. Han skal også være britiske statsborgere.

Manchester Arena var full med glade unge som hadde opplevd en fantastisk konsert med Ariana Grande, som har svært unge fans. Gutter og jenter fra 6 års alder var i konsertsalen da bomben gikk av.

Salman ville kanskje forsøke å komme seg inn i konsertsalen, for å ramme enda flere, men bomben gikk av 23-åringen var på ved billettskrankene. Det oppsto umiddelbar panikk og mange løp over hverandre for å komme seg i sikkerhet.

Statsminister Theresa May fordømmer det feige og barbariske angrepet som har sjokkert en hel verden. nødetatene i Storbritannia er drillet til å jobbe på høygir når terroren rammer, de fikk skryt av statsministeren. Det gjorde også alle sivile som har tilbudt seg å åpne hjemmene sine, for de etterlatte som ikke kom seg hjem i kaoset.

Vi lar oss ikke knekke, ondskapen vil aldri vinne – vi lar oss aldri bekjempe. Aldri. Vi skal stå sammen mot terroren. Vi skal ta Manchester by tilbake, sa statsministeren i en tale, i fotballbyen, tydelig beveget.

Stadig flere setter spørsmålstegn ved sikkerheten i Manchester, nettopp fordi all oppmerksomheten flere byer i Storbritannia, tidligere har opplevd. Når risikos-kalaen ligger på 4 av 5, burde en slik konsert ha høyrisiko-status.

IS har tatt på seg skylden for angrepet, slik de gjør ved en hver mulighet, for å få oppmerksomhet. Men vi vet lite om Abedi var knyttet til terror-organisasjonen.

Vi kommer tilbake med mer om terroristen, Salman Abedi, så snart vi kan.

Vargas

Manchester-konsert rammet av terror!

Manchester-konsert rammet av terror! Artisten Ariana Grande (23) hadde akkurat avsluttet en vellykket konsert da en selvmordsbomber utløste eksplosiver, ved utgangen. 59 er såret og 19 er drept.

Kaoset, frykten og redselen var komplett i flere timer etter angrepet. Barn helt ned i seks års alder, skal ha være blant konsert-gjestene.

Les gjerne: Terroren kommer nærmere 

På en slik konsert, er det nesten alltid barn og unge, langt yngre tilskuere enn på en fotballkamp f.eks. Mye tyder på at dette angrepet bevisst er gjort, for å drepe så mange unge mennesker som mulig.

I all hovedsak for å ramme samfunnet hardest mulig, mot uskyldige sivile mål – barna. Terroristen lykkes. Dessverre.

Det er plass til 21.000 tilskuere på Manchester Arena, det var nær fult da bomben gikk av, men det skal ikke være nordmenn blant de skadde eller drepte. Politiet fikk beskjed om angrepet va kl 22:30, engelsk tid, 23:30 norsk tid.

Et angrep på et mykt mål, barn og unge som skulle hygge seg med familie og venner. Britiske medier bekrefter at det skal være en enkeltpersons handling, men ikke hvilken terror-organisasjon denne sympatiserer med.

Les gjerne: Nasjonaldagen i beredskap for terror

Bomben gikk av i foajeen, like etter artisten Ariana Grande hadde forlatt scenen. Men det stilles allerede spørsmålstegn om sikkerheten ved denne konserten. Man stiller seg spørsmålet, hvordan kan en person få med seg eksplosiver inn på en konsert?

Manchester-konsert rammet av terror!

Rett etter at bomben gikk av, utbrøt det full panikk og skremmende scener i konsertlokalet som raskt ble evakuert.

Statsminister Theresa May fordømmer angrepet, og den britiske regjeringen går i krisemøte om få timer.

Norge har ikke blitt berørt, siden 22. juli 2011, men vi bør være årvåken for slike grufulle hendelser, også på norsk jord. For de som er villig til å bruke rå og brutal ondskap, er det nok at vi bor hvor vi bor.

Krigføringen og terroren mot Vesten fortsetter.

Vargas

Nasjonaldagen markeres i beredskap for terror

Nasjonaldagen markeres i beredskap for terror. 17.mai har siden 1814 blitt markert som vår Grunnlovsdag, helt siden den gang, sett bort fra helt spesielle feiringer under 1. verdenskrig (1914-1918) og 2. verdenskrig (1939- 1945), som en fredens dag, en frihetens dag og ikke minst en historisk dag for nasjonen Norge.

Dessverre har et Europa i endring skremt oss. Vi forbereder oss til 17. mai på en ny måte.

Politiet sier vi skal ferie som normalt, oppføre oss normalt, gå i tog, være sosiale og samle oss med venner og bruke sentrum og byene. Som normalt. Så er det altså nettopp motsatt, ingenting er normalt lenger.

Kan vi få friheten og det normale tilbake noen gang?

PST-sjef Benedicte Bjørnland sier de nå ser det som sannsynlig at Norge kan bli utsatt for et terrorangrep i løpet av de kommende to månedene.

NRK.no 9. april 2017

Hva er normalt med at gater i hovedstaden sperres og stenges av? Kortesjer med de største kjøretøyene i Bergen får ikke delta i prosesjonene, og i Drammen, Fredrikstad og en rekke andre større byer, tas det forhåndsregler.

Nasjonaldagen markeres i beredskap for terror.

Selvsagt er det smart å være føre var, men er vi ikke vel dramatiske? Politiet, lokalt og nasjonalt sier at alt vil foregå som normalt, men det stemmer jo ikke. Foreldre til barn i barneskolen har uttalt på nyhetene, at de velger å holde ungene borte fra toget 17. mai. Politiet er væpnet til tennene og større kjøretøy får enten forbud eller sikres.

Hva er årsaken?

I tilfelle terroranslag på norsk jord? I tilfelle en forrykt, ensom ulv skal få det for seg å kjøre et større kjøretøy inn i folkemengden, slik vi har sett det gjort – så alt for mange ganger det siste året?

Vi er skiplet i grunnvollene, vi har sett terroren på nært hold, en rekke byer har blitt rammet på verst mulig vis. Vi, nasjonen Norge, opplevde det på kroppen 22. juli 2011. Nå er det nye utfordringer vi står ovenfor. Terrorens sanne ansikt kan være hvem som helst, fra hvor som helst.

I følge polititet, er våre usynlige fiender f.eks fremmedkrigere, som har blitt opplært til å bruke terror som skremselspropaganda i Syria, Irak eller Afghanistan. Som kommer tilbake for å ramme vårt frie demokrati, helst sivile og militære mål, deriblant også politiet.

Nettopp slik vi har opplevd det nylig, i Stockholm, i Nice, i Berlin og London. Uskyldige mennesker revet bort for evig, av mennesker som ønsker å skremme og ramme oss. Vår frihet, vårt åpne demokrati og vårt åpne samfunn har allerede blitt rammet. Fordi vi retter oss etter terrorens brutalitet som har rammet andre.

Samfunnet er allerede sporet av frykten, vi vokter oss. Vi forbereder oss.

Foreløpig har ingen biler drept sivile uskyldige, langs norske folkerike gater, heldigvis, men vi oppfører oss som om vi skulle bli rammet – når som helst. Er ikke det å gi terroristene 1-0, uten å møte opp til kamp?

Nei, det er ingen grunn til panikk. 17. mai 2017, det kommer til å gå bra, i det ganske land. Vi har hørt politikere si det, vi har hørt politiet si det – gang etter gang. Vi er trygge denne gang.

Men terroren kommer nærmere, vi må være på vakt og sikre våre nærmeste, spørsmålet er om vi skal mure oss inn i hver vår hule og håpe på det beste – eller leve så tilnærmet  normalt som mulig. Uten panikk eller frykt for selvmordsbombere eller lastebiler i stor fart inn i folkemengdene.

Frykter du terror på norsk jord i uoverskuelig framtid? Stoler du på formaningene?

Kripos vil gjerne ha kontakt med deg, om du vet noe som politiet bør vite om.

Vargas

Pin It on Pinterest