Livets kommode bør du innfinne deg med først som sist. Det er ingen som opplever et fullkomment liv, uten opp- og nedturer, uten skuff på skuff eller sorg og faenskap.
Heldigvis er et liv også fylt med kjærlighet, lykke, forelskelse og glede.
Det er det som er å leve, disse dagene som kommer og går, akkurat nå, er du mitt i livet. Ikke gå og vent til alt skal bli bedre, ny livet i dag. Snart kommer nye nedturer, nye sorger, konflikter og sykdom. Ja, for du vet du skal dø engang?
Du husker den første gangen du møtte din første store kjærlighet? Uten å vite det da, så husker du det fordi vedkommende krøp inn i hjertet ditt og forble der – for alltid. For mange er nettopp dette øyeblikket, meningen med livet.
For mange er kjærlighet mellom mennesker – meningen med livet.
For andre er det å bli en mor eller en far, altså en forelder, som er det ultimate øyeblikket i livet. For noen er det kanskje å vinne den helt store pengepremien, at det var det som snudde livet til det ‘perfekte’.
De fleste av oss har store, hårete mål om å lykkes med livene våre. Vi ønsker å lykkes med studier, i yrkeslivet, for vennene våre, med barna våre og i kjærligheten og vise at vi er sånn noenlunde gode og oppegående mennesker.
Dessverre så kan ting gå riktig ille, uten forvarsel.
Livets kommode …
Kreft. Ulykker. Drap. Selvmord. Det er endel å velge blant, når det kommer til uforutsett jævelskap som lager store bølger i livet. Bølger det tar tid å stagge og fordøye. Å miste noen man elsker kan være ødeleggende nok. At tiden skal lege alle sår er en overdrivelse. Man kan lære seg å leve med sorgen kanskje, men tiden healer ikke fullstendig.
Fra du er svært ung til du blir gammel og grå, lever du ditt unike liv.
Bare du kan bestemme hva du ønsker å gjøre med det. Om du er en lat faen som lar andre vaske og stelle for deg, lar andre ta regninga og gjør livet så enkelt som mulig for deg, eller du kan velge å løfte på ræva og bidra en smule selv. Du er herredømme over egen skjebne. Det vet alle.
Noen velger å gjøre mye for andre. Noen velger å ta livet sitt.
Vi som blir født i Norge, har vunnet vinnerloddet til livet siden vår nasjon er et bra land å leve i, bedre enn de fleste andre. Men det er ikke mer tilfeldig enn at du er et produkt av dine foreldre. Slekt skal følge slekters gang.
Har du noen gang tenkt over hvor mystisk livet er?
Livet er en gave. En gave som vi burde være svært lykkelig for å ha, hele livet, men som vi tar som en selvfølge. Et menneske lever i ca 82 år i Norge i gjennomsnitt. Litt høyere for kvinner enn menn. I andre land er dette tallet betydelig lavere. I Afghanistan og Sierra Leone kanskje bare 45 år.
Disse menneskene har dermed bare halve tiden å leve på. Sammenlignet med oss, som har gullskjeen i munnen fra vi er født.
De aller fleste har det bra i Norge. Men ikke alle. Noen er fysisk eller psykisk syke. Andre har barn man er glad i som venter på døden så alt for tidlig. Noen blir mobbet, mishandlet og truet. Andre sliter med rus, økonomiske problemer eller ensomhet.
Tenker du på døden? Er du redd?
Mange finner en trygghet i livet, i en eller annen form for religion. Der man finner en base i den tiden man lever i, for så å kunne overlate sitt legeme, sin kropp og sjel i hendene på sin herre.
Jesus skulle ha sagt en gang for drøye 2000 år siden at de som tror på meg skal ha evig liv. Eller: Om noen holder fast på mitt ord, skal de aldri i evighet se døden.
Jesus var sikkert en ålreit fyr det var lett å like. Lagde vann om til vin og greier, men om han gikk på vannet, før eller etter festen, vet vi lite om i dag. Det vi vet er at religion, uansett hvilken, skaper død og fordervelse over hele kloden. Det ville nok Jesus ha blitt ergerlig over – om han visste.
For den som velger å tro kan livet være lettere å håndtere, spesielt med tanke på dødsfrykten som mange sliter med. Selvsagt blir det feil å prøve å tro som bare juling for å slippe å gå rundt å være redd for å dø. Det blir vel feil?
Dessuten så dør ikke folk i ett sett i dette landet heller. Jo, det gjør det, hver eneste dag er det jo noen som dør. Også i Norge. Da har de ofte levd veldig lenge de fleste. Ca 82 år i gjennomsnitt som sagt. Men du dør bare én gang, så vidt man vet.
Alle oppegående mennesker over konfirmasjons alder og kanskje før, vet at døden er uunngåelig og så endelig. Livets punktum. Nettopp derfor så skal du ikke bruke noe særlig tid på å frykte den. Se heller på den som en endestasjon for alle, langt der framme en gang.
Man kan kanskje være enig om at døden alene er en mindre smart løsning på slutten av livet. Man skal ha god fantasi for å se for seg en annen utvei. Hadde ikke vært noe særlig å f.eks gått over til en annen livsform heller.
Plutselig så ble du en havørn, eller kanskje en rev. Da er kanskje menneskets slutt i form av døden – en ok måte å ende livet på.
For noen mennesker er dessverre det å leve det vanskeligste som finnes. Da er døden den eneste utvei. Mer enn 600 nordmenn velger å avslutte sitt eget liv, hvert år. Sorgen som kommer til mennesker som opplever selvmord på nært hold må være den verste.
Vi blir født naken og alene, og vi dør naken og alene.
Allikevel så har livet så mye å glede seg over. I et sivilisert samfunn der vi kan leve i noenlunde fred og harmoni så bør kunne bruke tiden fornuftig. Glede oss over hver eneste dag man får.
Bruk tiden til å tenke deg godt om. Hvor er du i livet og hvor skal du?
Har du barn er det en enorm glede i seg selv. Se de vokse opp utvikle seg til kloke selvstendige mennesker som selv skal få barn og du blir en eller annens bestemor eller bestefar en gang i framtiden. Slekt skal følge slekters gang.
Kanskje blir barnet kalt opp etter deg, eller kanskje din sønn eller datter ikke får barn i det hele tatt og du blir uten barnebarn. Livets veier er som kjent uransakelige. Vi kjenner fortiden, vi lever i nuet, men vet ikke hva framtiden vil bringe.
Nyt hver eneste dag du har, du skal tross alt være død i hele evigheten. Det er lenge det. Derfor bør du bruke tiden godt.
Slekt skal følge slekters gang …
Vargas
Trackback/Tilbaketråkk