Min elskede og jeg hadde gleden av å tilbringe en langhelg på et hotell i Uddevalla, og jeg har stor glede av å se på mennesker hvordan de ter seg, oppfører seg, snakker og lever. Jeg studerer de uten at det merkes. Man kan studere mennesker ved å lytte, se og bedømme. En spennende oppdagelse nesten hver gang.

De satt på bordet ved siden av oss. To italienske damer. Mor og datter etter min mening for de var så like. Like flotte. Med håret satt opp i en knute i nakken. Med hver sin hårspenne. Dyre hårspenner. Begge de to flotte damene hadde fine klære. Dyre klær også.

De var svært like, og kunne vært søsken hadde det ikke vært for den markante aldersforskjellen-

Hva snakket de om? Min italiensk er ikke bedre enn at jeg kun skjønte bruddstykker av det som ble sagt. Men jeg studerte de ikke mer enn at de ikke skjønte at jeg hverken lyttet eller glodde. Man har da litt skam i livet.

Jeg la merke til at de var veldig ivrig i sin samtale med hverandre de to. Begge så på hverandre, den ene lyttet høflig når den andre snakket og omvendt. Italienske mennesker gestikulerer når de snakker, og det gjorde damene på nabobordet også. Men de snakket lavt. Av og til lo de. Kunne den yngste være gravid, så de diskuterte navnet på barnet? eller kanskje hva de skulle gjøre videre denne flotte høstdagen, i en liten by i syd- Sverige?

Eller snakket de om den italienske statsminister Silvio Berlusconi som er i ferd med å kjøre hele Italia i grøfta? Hvem vet. Jeg kan som sagt ikke så godt italiensk.

Men det var en usedvanlig energisk og hyggelig prat mellom en italiensk mor og hennes datter- så vidt jeg kunne bedømme.

De hadde sittet der lenge når vi kom, og de hadde ingen planer om å gå når vi gikk fra den flotte matsalen i et hotell i Uddevalla-

Kanskje var det La Vecchia Signora personlig som satt der- Juventus- Det italienske symbolet på den sortkledde gamle dame.

Vargas

Pin It on Pinterest