Kommunikasjon! Det å kommunisere med hverandre, er noe menneskeheten har drevet med en stund. For veldig lenge siden, gikk det kanskje på grynt og gurglelyder, når hun ikke forsto, ble hun klubbet ned av ham, dratt etter håret inn i steinhulen og feid over.
Heldigvis har ting endret seg en smule.
Dette med grynting og merkelige lyder kan fortsatt forekomme etter seine sommerfester, men det går seg til, dagen derpå. Indianerne valgte sin måte å si fra om viktige hendelser, overfall og nyfødte som var kommet til verden, gjennom røyksignal. Det var store avstander på steppene, langt å ri, gode råd førte til at man valgte røyk – til å kommunisere med.
I den moderne verden og langt inn i det 21. århundre, velger vi å bare ville snakke litt, når han vil bli kjent med henne, eller omvendt. Både sjekkingen og måten å formidle nyheter eller viktige hendelser på, er i stadig utvikling.
SMS, MMS, chatting, Facebook, Twitter, e-post, blogg, video-linker, Instagram og virtuelle nettsamfunn, via Playstation, XBOX og videonettstedet YouTube, er måter vi mennesker kommuniserer med hverandre over landegrensene på. Vi er i dialog og snakker eller skriver med andre mennesker, nesten hele tiden.
Allikevel sitter det tusenvis av nordmenn og er ensomme i sine hjem, i mangel på noen å prate med. Det er ikke bare unødvendig, men også et stort samfunnsproblem, at nordmenn, unge som gamle, ikke har noen venner eller noen å snakke med – å være sosiale med.
Kommunikasjon!
Før i tiden, godt etter at vi bodde i huler oppe i fjellene og slo hverandre i hue med klubber for å bli forstått, hadde vi noe som het, å gå på besøk. Du har kanskje ikke hørt om det før, men man gikk altså inn i husene til hverandre, til mennesker vi kjente, slektninger ofte, uten å gi beskjed at vi kom. Jo, det er faktisk sant.
De fleste vi kom hjem til, ble veldig glade for å se oss. Så vidt jeg kan huske. Kanskje fordi det var mormor vi besøkte og at hun ikke hadde sett noen andre mennesker, andre enn de i fjernsynet, siden sist vi var på besøk.
Mormor ble enke sent i livet, sjeldent ensom vil jeg tro, men hun var endel alene, med sin TV-underholdning.
Aldri før har tiden gått raskere enn det den gjør i dag. Det vil si, tiden, isolert sett, er nok den samme som tidligere, den går ikke raskere nå enn da folk dengte løs på hverandre når de skulle kommunisere.
Men vi har verktøy som gjør at vi rekker å gjøre ting mye raskere enn før. Vi forflytter oss i tid og rom raskere, vi har bredbånd som vi ikke kunne drømme om i modemets barndom, da det tok flere minutter å laste opp en pen dame med lite klær.
Vi kommuniserer også betydelig raskere nå, enn for bare få år siden.
Det er fult mulig å sitte i et møte på Gardermoen med videolink med live-bilde på veggen, og snakke med viktige mennesker i USA, som om de var i rommet. Uten forsinkelser eller forstyrrelser på verken lyd eller bilde. Så raskt har utviklingen kommet.
Seti har lyttet etter liv i universet siden 1960, så langt uten å ha fanget opp signaler som bekrefter at det finnes sivilisasjoner der ute som er i stand til å sende radiosignaler til Jorden.
Seti.org
Det faktum at det er mulig å sende et kjøretøy ut i verdensrommet, helt til planeten Mars, som befinner seg mellom 54 millioner til 400 millioner kilometer unna. Alt etter som, hvor planetene befinner seg i forhold til hverandre. Alt er i stor bevegelse der ute, må vite. En jævlig skremmende tanke. Er det ikke?
En ting er at kjøretøyet lander på den røde planeten, men den virker også som den skal, kjører rundt, tar bilder og beveger seg som om det var en lekebil på tur i Tøyenparken, er nesten ikke til å forstå. Fortsatt lykkes det forskerne med å plukke viktig info fra kjøretøyet, Curiosity, med solcellepaneler på taket.
Dette har åpenbart med tid og gjøre.
Se for deg de matematikerne, som skal regne ut svaret på utfordringen, ekspertene i NASA, som får oppdraget å sende en 1,5 tonn tung doning, i flere millioner kilometer ut i verdensrommet, treffer blink og alt virker. For en bragd for menneskeheten. Se også for deg hva det koster, og hvilke konsekvenser det ville ha fått, med en kommafeil der.
Andre eksperter, sannsynligvis i NASA disse også, strides om det er smart å svare på henvendelser fra rommet, altså ikke rommet ved siden av, men verdensrommet. Hvis, så fremst at det skulle skje, at en fremmed planet hadde intelligente vesener som ønsket å snakke med oss, på en måte vi forsto, burde vi strengt tatt la være.
Sannsynligvis vil det kunne skape situasjoner for oss på Jorden, som vi ikke kan ha kontroll over. Vi vet for lite om hvilke hensikter vi blir kontaktet for, og om vår “venner” har gode eller onde hensikter med et eventuelt besøk.
For noen tiår tilbake, var ekspertene i tvil om vi var alene eller ikke i universet. Nå er de samme, eller mer moderne eksperter, med andre forutsetninger for å uttale seg, sikker i sin sak. Det er for mange planeter i for mange galakser i universet, til at vi er alene – det er liv der ute, garantert.
Det er ikke lenger spørsmål om vi får svar på våre henvendelser, nå er det spørsmål om tid. Sannsynligheten er stor for at en planet så lik som Tellus, med en atmosfære lik vår, med vann og oksygen, som gir håp om livsformer, er for langt unna – til at vi kan få besøk. Foreløpig.
Legg dette på minnet, bruk din tilmålte tid fornuftig, stikk innom mormor, så ofte du kan, enda du vet hun ikke er ensom og alene, så blir hun glad – hver gang du kommer.
Ta vare på øyeblikket. Vi er tilstede i et blunk av evigheten. Amen.
Øyvind Teige for
Vargas
Siste kommentarer