22. juli hvert år, vil vi markere og huske. 8 år er lenge, men føles kort når vi ser tilbake på dagen da terroristen angrep oss. 8 år er lang tid tid, men føles kort, når vi vet hvilken smerte og lidelse terroristen påførte oss.

8 år er lenge, men føles kort når vi vet at terroristen slaktet ned ungdommene på Utøya hvor 69 mennesker ble drept – og 8 mennesker ble drept av bombeattentatet mot regjeringskvartalet.

22. juli vil forbli en dag hvor vi minnes de som mistet livet. 8 år senere, kan vi ønske og håpe at det aldri skjer igjen. Terroristen er fengslet og dømt til 21 års forvaring, om to år vil han bli vurdert på ny, men forbli i fengsel.

Vi lover å huske på de døde. La minnet om dem leve evig. Vi har tørket tårene, men vi skal aldri glemme.

Lest? Skremmer terroren deg fra å reise?

Du husker hvor du var, hva du tenkte og hva du følte da de første meldingene kom. Vi husker hva vi vi tenkte, hva vi gjorde og hva vi skrev, da de første TV-bildene av et rykende inferno fra Oslo-sentrum kom. Vi husker også med gru de første meldingene som var både skremmende og uvirkelige, som et mareritt – skyting på Utøya.

Arbeiderpartiets sommerleir i Tyrifjorden, et idyllisk paradis, var forvandlet til et blodig mareritt. En person slaktet ned alle han fant på sin vei. I mer enn én time gikk terroristen rundt og valgte seg sine offer. Politiet var på vei, men de kom så alt for sent.

Vi husker Kongens ord under minnekonserten, statsministerens tale i Oslo Domkirke, vi husker alle andre lovnader og hyllester, vi husker også at Kronprinsen sa, at Norges gater burde fylles med kjærlighet, vi fikk vite at landet burde bli et bedre sted etter terroren.

I sannhetens navn har lite endret seg til det bedre. Dessverre.

Allerede få måneder etter at siste skudd falt på Utøya, begynte det å ulme i media. Etterlatte hadde problemer med å bli trodd, ikke fikk de den erstatningene de hadde krav på, ikke ble de hørt eller sett. Alt ble bare stille.

Noe av det mest groteske og mest smertefulle som skjedde den dagen, som jeg etter beste evne har forsøkt å heve meg over, var vissheten om at noen hadde strippet meg for menneskelig verdighet og betraktet meg og mine venner som undermennesker.

Han så på oss som rotter; fritt vilt. Det var bare å drepe oss, vi var forrædere. Vi, ungdommer, hvis eneste forræderi var en tro på et samfunn hvor de menneskelige verdier settes i først rekke.

Eivind Rindal overlevende etter Utøya 22. juli 2011 // Dagsavisen

8 år er gått, det samme gjorde justisminister, Knut Storberget, også det for sent. Sjefen for PST, Janne Kristiansen burde også ha gått av med det samme, men ventet pinlig lenge. Noen mener fortsatt at statsministeren selv, Jens Stoltenberg, burde ha gått av – etterhvert. Han hadde ansvaret for sikkerheten til norske innbyggere – disse menneskene fikk ikke hjelpen de desperat behøvde.

Andre påstår at Stoltenberg var den samlende lederen i en tid hvor landet var i kaos og Sorg, og at han sto oppreist i en krevende tid som leder – der verdens øyne hadde Norges største terrorangrep i moderne tid i fokus.

Med fasit i hånd, får den rødgrønne regjeringen, med Arbeiderpartiet i spissen, flengende kritikk ved å være alt for dårlig forberedt på et angrep på Norge, gjennom Gjørv-kommisjonens rapport som ble offentliggjort – 13 måneder etter angrepet.

22. juli – 8 år senere …

Selvsagt burde PST og Norges regjering ha vært mer på ballen når det kommer til å ha kontroll på potensielle terrorister, men i dette tilfelle var det en ensom ulv, som jobbet på egenhånd – dermed vanskeligere å stoppe før han fikk gå til angrep.

Dessverre vet vi i dag, 8 år senere, at det var kun tilfeldigheter som gjorde at terroristen ikke ble stoppet i kjøretøyet han brukte til Utøya. Det ville ha spart 69 mennesker livet. Hvorav 33 var under 18 år. Tilfeldigheter som vi i dag vet har endret hele nasjonen.

8 år senere og vi skal markere dagen med å minnes alle de som ble berørt av den voldsomme eksplosjonen ved regjeringskvartalet og alle de som selv ble berørt, skadd eller mistet noen denne dagen, vi aldri vil glemme. Vi vil selvsagt også markere dagen for alle de 77 uskyldige, som døde grunnet terroren som rammet landet vårt.

22. juli – 8 år senere ...

22. juli vil bli husket for sjokket da de første bildene kom, men dagen vil også bli husket for at vi var ikke forberedt, vi ble lammet av sjokk. Nødetatene gjorde sitt, etter beste evne, uten at de evnet å hjelpe i tide.

Vi vet nå, 8 år senere at det er mye som burde ha vært gjort annerledes når alarmen gikk, men vi vet at det meste burde ha vært forberedt bedre enn det var. Hadde PST og myndighetene hatt en bedre beredskapsplan, med blant annet et operativt politihelikopter tilgjengelig, vet vi at terroristen kunne vært plukket ut fra luften.

I stedet var det radio- og TV-bilder som så skremmende tydelig, viste terroristens henrettelser i strandkanten på Utøya. De fleste trodde ikke sine egne øyne. Dagen etter viste blant andre TV2, hvite plastsekker på samme sted. Mennesker, drepte ungdommer på Utøya. De første tallene var åtti drepte.

Vi husker det veltet seg i oss.

Hva kan vi gjøre for at dette aldri skal skje igjen i Norge? Kan man få noen garanti for at en ensom ulv ikke går amok på en skole, på en sommerleir, konsert eller festival? Neppe. Man kan forebygge, ha bevæpnet politi og sørge for at mangfoldet i samfunnet, snapper opp unge som er i ferd med å falle utenfor systemet.

22. juli – 8 år senere ...

Vi kan forsøke å stagge de mørke kreftene som ulmer i små høyreekstreme grupperinger, militante utskudd som ønsker å endre verden på sin forkvaklede måte. Eller forhindre unge ensomme til å ville hevne seg på andre, for selv ikke å ha lykkes i livet.

Et åpent demokrati som det norske samfunnet, vil alltid være sårbart for angrep utført av terrorister. Nettopp slik vi har sett de siste årene i Stockholm, Paris, Barcelona, Nice, Berlin og London. Dessverre vil det skje igjen, sannsynligvis også i Norge.

Ved å være bedre forberedt enn i 2011, kan PST og myndighetene være bedre på etterretning og samarbeide over landegrensene, for å kartlegge grupperinger og enkeltmennesker som har terrorplanlegging for seg.

Enten via organisasjoner eller som sympatiserer med disse. Ved å forebygge og planlegge handlinger, før terroristene rekker å gå til nye angrep. I en verden med ulike religioner og styresett, med ulike verdier og verdenssyn, vil det alltid være muligheter for konflikter, som kan føre til voldsomme handlinger. Slik vi vet terrornettverket IS har utført gjennom flere år.

Ondskap er noe man lærer å ta del av, dessverre er verden mer skjør og utrygg enn på veldig lenge. Terroristen som angrep Norge for 8 år siden, har sine sympatisører, disse kan ønske å videre før hans arbeide. Det bør norske myndigheter gjør alt for å forhindre.

Vi bør sørge for at de 77 som ble drept 22. juli 2011, ikke døde forgjeves, men blir minnet med heder og ære. Og for at de aldri må bli glemt og at ingen andre nordmenn skal måtte lide samme grufulle skjebne, i nye terrorhandlinger på norsk jord.

8 år etter 22. juli sitter vi igjen en følelse av mye burde ha vært gjort annerledes i forkant av angrepene i Oslo og på Utøya. Det er først og fremst politikernes ansvar.

Gater fylt av kjærlighet, av Eivind Rindal.

Vargas

Translate »

Pin It on Pinterest

Les også vår forrige artikkel
Gode nyheter for Solskjær!

Solskjær begynner å få sving på sakene som manager for verdens største fotballklubb. Ed de Gea, målvakten med lang og...

Wolves linkes til Ruben Dias!

Wolves har økonomiske muskler til å hente, Rúben Dias, men det er mange klubber som ønsker midtstopperen som er blant...

Lukk