12. mars – da Norge stengte alt. Nå er det ett år siden Erna Solberg stengte Norge ned. Vi skjønte det ikke da og mange av oss skjønner det vel ikke helt ennå. I hvert fall godt vi ikke visste da, for ett år siden, hva som var i vente.
Bergenet lesetid: 4 minutter
Tåler vi mer?
For ca 640 nordmenn ble det det siste året. For tusenvis av andre har det vært et år med sykdom og uro. For andre ble det et bratt år på ulike måter. Noen har mistet jobben, livsverket, venner, kjæresten, det sosiale livet som engang var så viktig.
At produsentene skulle lykkes med å framstille vaksine på ett år, er selvsagt helt utrolig og helt avgjørende – for millioner av mennesker på kloden.
Lest denne? Klar for nye måneder med hjemmekontor?
Husker vi hvordan det var å gi noen et håndtrykk eller en klem? Vi kjenner knapt igjen naboen, all den tid vi må gjemme halve ansiktet i et munnbind. For å ikke bli smittet eller smitte andre. Tåler vi et nytt år med restriksjoner og nedstengninger? Tåler vi mer sosiale restriksjoner, stengte kinoer, mørke vinduer i restauranter og barer?
Tåler barna å være hjemme i flere uker med overgrep, vold og tårer i hjemmet? Og tåler studentene våre i de store byene å ikke få være studenter, særlig mer? Mange tusen kloke, flinke unge med ambisjoner, sitter alene på hyblene sine. Uten muligheten til annet enn å lese, alene, spise alene og håpe alene. At faenskapet snart tar slutt.
Uforberedt
Kanskje var det nettopp en raskt spredende pandemi som skulle rykke oss opp fra godstolen og følge litt bedre med? Kanskje hadde vi godt av å bli skremt inn til benet over hvor skjørt livet og samfunnet rundt oss faktisk er? Kanskje myndighetene og AS Norge behøvde denne vekkeren det var å oppleve smitten så nært, at det rammet oss selv?
Lest denne? Vaksine til smitteområdene kan være løsningen
Norge hadde svært liten kompetanse på hva det innebar å håndtere et virus som Covid-19. Smittvernutstyr for mange milliarder kroner måtte hastebestilles. Fordi det var for lite av alt fra gode nok vernedrakter, til munnbind, hansker og annet utstyr. Alt manglet, over alt.
Akkurat som da Norge ble rammet av terror 22. juli 2011, var ikke myndighetene forberedt. Også denne gang, når pandemien rammet verden, var ikke Norge godt nok forberedt. 12. mars – da Norge stengte alt – endret samtidig måten vi kommer til å leve på i dette landet, for alltid. Det kommer vi tilbake til.
Heldigvis kan vi bli reddet av vaksinene som endelig er på vei.
Ordførere, leger, fylkes menn og sykepleiere skrek i munnen på hverandre. “Vi får ikke hjulpet de sykeste! Vi har ikke nok utstyr”, alt måtte bestilles snarest. Nå flommer det over av det samme utstyret, fordi Norge har til nå ikke blitt rammet så hardt som fryktet. I Sverige er det 12.000 døde. Noe ble gjort riktig i Norge – 12. mars 2020.
Ernas Tale
12. mars – da Norge stengte alt.
Slik innledet statsminister Erna Solberg sin mest dramatiske og helt sikkert viktigste tale for ett år siden:
“Kjære alle sammen!
Vi står midt i en vanskelig tid for Norge og for verden.
Norge blir satt på en stor prøve.
Både som samfunn, men også vi som enkeltmennesker.
I denne perioden vil vi alle få en annerledes hverdag.
De drastiske tiltakene vi nå iverksetter, gjør vi i håp om å stanse viruset.
Korona-viruset sprer seg raskt.
Det fører til frykt og redsel hos både barn og voksne.
Jeg forstår godt den frykten.
Nå har vi en ny situasjon hvor vi har de første tilfellene vi ikke kan spore tilbake til smitte i utlandet.
Vi vet at mange flere vil bli smittet i dagene som kommer.”
Her er resten av statsministerens tale, 12. mars 2020.
Ny tidsregning
Pandemien som begynte tidlig i 2020, ja, kanskje allerede i 2019, vil for alltid gi en ny tidsregning når historiene skal skrives. For det skal de. Dette året vil bli til både bøker og filmer. Pandemien vi fortsatt lever i, vil bli omtalt om hundrevis av år, fordi viruset endret så mye så raskt, for så mange.
Lest denne? Norge står foran et uvirkelig helvete
Plutselig var hjemmekontor, stengte skoler, munnbind, håndvask og ‘spriting’ like selvfølgelig som å puste.
Vi ble engstelige, men også usikker på hvorfor. Et virus kan vel ikke være så farlig tenkte vi. Helt til vi fikk se TV-bildene fra utvalgte sykehus i Bergamo i Italia. Folk lå døde i sengene sine. Kvalt. Uten noen av sine nærmeste rundt seg.
Det mange ikke vet om Covid-19 er at lungene kollapser, sakte, men sikkert. Det er en ulidelig sykdom å få og dø av.
Før og etter pandemien blir et vakuum for ettertiden. En ny tidsregning må etableres. Vi vil få nye vaner. Håndhilsing slik vi var så vant til er allerede historie. Og det er kanskje like greit? 12. mars – da Norge stengte alt, endret det også noe i det norske folk. Det visste vi ikke før i dag. Ett år senere.
Bare vi snart kan få klemme de vi ikke har klemt – på et helt langt år.
Vargas
Siste kommentarer